Et stadig omdiskutert tema som kan skape konflikt er vedlikehold og drift av privateid vei som benyttes av flere. Disse veiene kan fungere som fremkomst til hytter, boliger eller tomter. Det kan være få deleiere eller mange – problemene er som regel de samme. Hvordan skal kostnadene fordeles? Hvem er ansvarlig for arbeidet som må gjøres på veien? Hvem må tette hullene etter kraftig nedbør?
Hva er en vedlikeholdsplikt?
Det å eie en vei fører også med seg noen plikter – vedlikeholdsplikten. Mange er ikke klar over at det er et felles ansvar at veien ikke forfaller eller at kvaliteten blir så dårlig at den ikke kan bli brukt til det formål den er ment for. Det kan da oppstå konflikter ved hvem som skal dekke kostnadene og arbeidet som må gjøres for å vedlikeholde veien.
Hva sier loven?
Veiloven sier at alle eiere og brukere av private veier har et ansvar om å holde veien i “forsvarlig og brukbar” stand. Det er ikke en generell standar for hva som er “forsvarlig og brukbar” stand. Det vil selv om være nærliggende å tenke at veien må være i en slik stand at den kan bli brukt til sitt formål. Er formålet å frakte tungtransport som tømmer eller annen gårdsdrift, må veien være i stand til det. Det vil derfor kreve mer for at veien da skal være i “forsvarlig og brukbar” stand, enn ved om veien for eksempel bare er tiltenkt for gående eller syklende.
Hvordan skal vedlikeholdsutgiftene fordeles?
Hvordan vedlikeholdsutgiftene – både i kostnader og arbeid – skal fordeles med utgangspunkt i den enkelte eiers nytteverdi av veien. Nytteverdien er hvor mye en eier bruker veien, eller med andre ord hvor mye nytte en eier har av veien. Nytteverdien vil variere ut fra hvor mye en bruker veien, hvor omfattende og til hvilket bruk.
