Tag: veirett

Et stadig omdiskutert tema som kan skape konflikt er vedlikehold og drift av privateid vei som benyttes av flere. Disse veiene kan fungere som fremkomst til hytter, boliger eller tomter. Det kan være få deleiere eller mange – problemene er som regel de samme. Hvordan skal kostnadene fordeles? Hvem er ansvarlig for arbeidet som må gjøres på veien? Hvem må tette hullene etter kraftig nedbør?

Hva er en vedlikeholdsplikt?

Det å eie en vei fører også med seg noen plikter – vedlikeholdsplikten. Mange er ikke klar over at det er et felles ansvar at veien ikke forfaller eller at kvaliteten blir så dårlig at den ikke kan bli brukt til det formål den er ment for. Det kan da oppstå konflikter ved hvem som skal dekke kostnadene og arbeidet som må gjøres for å vedlikeholde veien.

Hva sier loven?

Veiloven sier at alle eiere og brukere av private veier har et ansvar om å holde veien i “forsvarlig og brukbar” stand. Det er ikke en generell standar for hva som er “forsvarlig og brukbar” stand. Det vil selv om være nærliggende å tenke at veien må være i en slik stand at den kan bli brukt til sitt formål. Er formålet å frakte tungtransport som tømmer eller annen gårdsdrift, må veien være i stand til det. Det vil derfor kreve mer for at veien da skal være i “forsvarlig og brukbar” stand, enn ved om veien for eksempel bare er tiltenkt for gående eller syklende.

Hvordan skal vedlikeholdsutgiftene fordeles?

Hvordan vedlikeholdsutgiftene – både i kostnader og arbeid – skal fordeles med utgangspunkt i den enkelte eiers nytteverdi av veien. Nytteverdien er hvor mye en eier bruker veien, eller med andre ord hvor mye nytte en eier har av veien. Nytteverdien vil variere ut fra hvor mye en bruker veien, hvor omfattende og til hvilket bruk.

Utgangspunktet er at du kan overføre hele eller deler av din veirett til hvem du vil uten samtykke fra grunneieren. Dette gjelder imidlertid bare dersom overføringen ikke vil være urimelig eller unødvendig til skade eller ulempe for eieren av den tjenende eiendommen.

Hva er en veirett?

Veirett er en type servitutt som gir rett til å benytte vei over en annen person sin eiendom. En veirett kan enten være tidsbegrenset eller evigvarende.

Ofte oppstår det spørsmål om hvem som kan bruke veien, og til hva slags bruk. Dette er et spørsmål som særlig kommer opp i forbindelse med eierskifte og hvis veiretten er gammel. For å avgjøre hvem som har rett til å bruke veien og til hvilke formål, må man se på stiftelsesgrunnlaget. Dersom partene har skrevet en avtale er det denne som regulerer forholdet. For veirettigheter som er hevdet, må man undersøke bruken av veien i hevdstiden. Hvis stiftelsesgrunnlaget er uklart, må man foreta en helhetsvurdering av hva veiretten omfatter, hvor partenes felles oppfatning vil være en viktig faktor.

Skille mellom personlige og reelle servitutter

Det finnes to hovedtyper servitutter: reelle og personlige. En reell servitutt er knyttet til en bestemt eiendom, mens en personlig servitutt er en rettighet som tilhører en spesifikk person eller organisasjon. Utgangspunktet er at reelle servitutter følger med eiendom ved et eventuelt salg, mens personlige servitutter vanligvis ikke kan overføres. Personlige servitutter kan imidlertid overføres dersom dette følger av stiftelsesgrunnlaget. Videre kan både personlige og reelle servitutter overføres, forutsatt at det ikke vil være urimelig eller unødvendig til skade eller ulempe for eieren av den tjenende eiendommen.

Dersom du ikke eier en vei, må du ha veirett for å bruke den. Veiretter og andre eiendomsrettigheter er ofte årsaken til at det oppstår konflikter mellom naboer. Her får du en overikt over reglene om veirett.

Hva er en veirett?

En veirett er en bruksrett til å bruke vei over en annen manns eiendom. En veirett er en type servitutt som ofte er basert på avtale, men kan også bli etablert gjennom hevd.

Avtale om veirett over en annen manns eiendom kan og bør tinglyses. I tillegg til at tinglysning vil sikre at man unngår konflikter i fremtiden, vil tinglysning sikre at veiretten ikke opphører ved salg av eiendommen, samt øke verdien på eiendommen.

Hvordan oppstår en veirett?

Det vanligste er at en veirett oppstår som følge av en avtale. Har en veirett oppstått gjennom avtale vil den som regel være tinglyst og fremgå av grunnboken. Veiretten vil da være tinglyst på den eiendommen som veien befinner seg på, den såkalte tjenende eiendommen. Er veiretten tinglyst følger rettigheten eiendommen og ikke eieren. Det betyr at den aktuelle veiretten vil stå seg selv om eiendommen blir solgt til nye eiere.

I noen tilfeller kan det være inngått avtale om veirett mellom spesifikke parter. Dette blir kalt for en personlig bruksrett. En personlig bruksrett kan for eksempel oppstå dersom en grunneier ønsker å hjelpe en nabo som mangler tilstrekkelig vei til eiendommen sin. En personlig bruksrett kan ikke tinglyses. Slike private avtaler vil derfor ikke automatisk overføres til nye eiere dersom eiendommen blir solgt.

Hevd

En veirett kan også bli etablert gjennom hevd. Ved hevd kan man oppnå en bruksrett på en annen manns eiendom, forutsatt at visse vilkår er oppfylt. Etter hevdsloven må vedkommende ha vært i god tro og opptrådt som eier i hevdstiden. For å hevde veirett må man ha brukt veien som sin egen i en sammenhengende periode på 20 år. I de tilfeller en veirett er ervervet gjennom hevd, vil veiretten være begrenset til den aktuelle bruken som har vært gjeldende. Har det for eksempel blitt hevdet en rett til å gå over vei, vil ikke det bety at man kan kjøre bil over den.

Dersom en eiendom deles opp eller fraskiller tomter, blir spørsmålet om de nye tomtene har veirett på lik linje med eiendommen de deles fra.

Hvem kan bruke veien, og til hva slags bruk?

Ofte oppstår det spørsmål om hvem som kan bruke veien, og til hva slags bruk. Dette er et spørsmål som særlig kommer opp i forbindelse med eierskifte og hvis veiretten er gammel. For å finne ut av hvem som kan bruke veien, og på hvilken måte må man se på stiftelsesgrunnlaget. Dersom partene har skrevet en avtale, må man tolke denne og se hva som står der. For veirett som er hevdet, må man se på bruken i hevdstiden. Stiftelsesgrunnlaget kan være uklart. Det må da foretas en helhetsvurdering av hva veiretten omfatter, hvor partenes felles oppfatning vil være et sentralt moment.

Veirett for fraskilte tomter

Når en eiendom deles opp, oppstår gjerne spørsmålet om disse tomtene skal ha veirett på lik linje med eiendommen de deles fra. På den ene siden har de nye tomtene behov for vei til og fra tomten, mens på den andre siden har eieren av veien behov for at bruken ikke blir urimelig eller unødvendig stor.

Hovedregelen ble slått fast i en dom fra Høyesterett fra 2015. I dommen bekreftet Høyesterett at det kan avgis veirett til fraskilte tomter. Veiretten kan imidlertid ikke deles dersom det vil være urimelig eller unødvendig til skade eller ulempe for eieren av den tjenende eiendommen jf. servituttloven § 2. Dette gjelder uavhengig av om veiretten er stiftet ved avtale eller hevd. I vurderingen av om noe er urimelig skal det blant annet legges vekt på tidligere bruksutøvelse og behovet for en tidsmessig tilpasning.

Tålegrensen i servituttloven § 2

Utgangspunktet er at en veirett kan avgis til fradelte tomter. I den konkrete sak kan imidlertid utvidelse av veiretten overskride tålegrensen i servituttloven § 2. Det vil derfor være en grense for hvor mange fradelte tomter veiretten kan gjelde for. Blir for eksempel en eiendom med veirett solgt til en utbygger som bestemmer seg for å bygge boligblokker på eiendommen, vil bruken fort bli så omfattende at totalbelastningen på den tjenende eiendommen overskrider tålegrensen i servituttloven § 2. Utbyggeren vil da måtte kreve vegskjønn etter veglov § 53 eller innpåkjøp etter jordskifteloven § 3-9.

Trenger du hjelp i en lignende sak?

Vi har flere dyktige advokater med høy kompetanse og lang erfaring i saker om eiendom. Ta kontakt dersom du ønsker en vurdering av din sak, og råd om hvordan du best bør gå frem. Vi hjelper deg med å vurdere eksisterende veirett, og om den kan brukes av nye boenheter.