Blir du nektet å kjøre på en vei du har bruksrett på?

Partene i saken var to naboer som var uenige om bruksrett til en vei. Klageren var den innerste eiendommen. Klager reiste sak da naboen bygget en utebod som delvis stengte for området der klager mener å ha veirett. Klager anførte at hennes eiendom hadde bruksrett på veien som gikk over naboens tomt. Naboen var uenig med klager.

Partene var enige om at klager hadde gangrett over naboens eiendommen. Dette var den eneste adgangen til eiendommen. Partene var derimot uenige om klageren hadde rett til å bruke veien til nyttekjøring.

Naboen hevdet at dersom klageren hadde en veirett til eiendommen hadde denne retten falt bort da naboen overtok eiendommen, siden veiretten ikke var tinglyst eller hadde rettsvern. Utgangspunktet er at rettigheter som har hevdet rettsvern ikke faller bort ved ny eier av eiendommen, jf. tinglysingsloven § 21 andre ledd. Lagmannsretten konkluderte med at veiretten ikke hadde falt bort som følge av at eiendommen hadde skiftet eier. Veiretten var brukt sammenhengende fra 1949 til 2005 uten innsigelser. Det ble først anført at det ikke fantes en veirett i 2017. Klagerens eiendom hadde derfor hevdet rettsvern mot ekstingvering for veiretten.

Grunneier søkte bistand hos Osloadvokatene etter at det hadde oppstått tvist om en veirett som gikk over hans eiendom. Vår klient opplevde store ulemper ved at veien gikk der den gikk og ønsket å flytte veien, men naboen motsatte seg flyttingen.

Veien ble ikke bare brukt av naboen, men også av turgåere og andre som ikke hadde veirett. Dette førte til mye mer trafikk enn det som var tanken da veiretten ble gitt. Trafikken hadde gått utover gårdsdriften til grunneieren. I tillegg var det begått flere innbrudd i fjøset til grunneieren. Sauene var blitt sluppet ut og hesten fikk manken klippet av. For grunneieren var situasjonen blitt så uholdbar at han så seg nødt til å flytte veien.

Partene ble ikke enige og saken endte til slutt i tingretten. Dommeren var enig med Osloadvokatene og grunneieren i at det innebar langt større ulemper ved å beholde veien som den var enn ved omlegging av veien. Naboen måtte derfor godta at grunneieren la om veien slik at turgåere og andre i mindre grad ville benytte den, til tross for at dette medførte at hun ikke lenger kunne bruke grunneierens tomt som snuplass.

Vår klient hadde også rettshjelpdekning gjennom sin forsikringsavtale og fikk dekket kostandene til advokat gjennom forsikringsavtalen.

Eieren av en privat vei ønsket å hindre flere hytteeiere fra å bruke veien som adkomst til deres respektive eiendommer. Grunneieren hadde ganske nylig overtatt eiendommen. Tidligere eier hadde aldri hatt noen innsigelse mot at hytteeierne brukte veien til og fra hyttene sine. Hytteeierne mente at de hadde veirett over eiendommen hennes.

Den omtvistede veien gikk gjennom tunet til grunneieren. Derfor mente hun at det var til sjenanse for henne at hytteeierne hadde veirett med bil. Det var imidlertid klart at hytteeierne hadde kjørt på veien i minst 40-50 år. Dette var også den eneste adkomstveien til hyttene deres.

Lagmannsretten var enig med hytteeierne og bekreftet at hytteeierne hadde veirett med bil frem til sine respektive eiendommer. Lagmannsretten fant imidlertid ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om veiretten hadde grunnlag i hevd eller alders tids bruk. Lagmannsretten mente at veiretten hadde grunnlag i en stilltiende avtale mellom den tidligere grunneieren og eierne av hyttene.

Hytteeierne hadde inngått festekontrakter med staten. I kontraktene stod det at det var forbudt å opparbeide vei uten bortfesters samtykke. Det stod imidlertid ingenting om retten til å benytte seg av de veier som allerede lå der. Retten la til grunn at det måtte ha vært en forutsetning mellom partene at veinettet som allerede lå der kunne brukes som adkomst til hyttene. Spørsmålet var deretter om veiretten også omfattet bruk på vinterstid.

Utgangspunktet var at veiretten til en eiendom måtte kunne brukes året rundt når bruken var nødvendig. Selv om dette var utgangspunktet, presiserte retten at det måtte foretas en konkret vurdering av hvorvidt veiretten var begrenset til en viss slags bruk eller viss årstid. Bruken av veiene til skiløyper hadde vedvart siden 70-tallet. Det ble konstatert at bruken var sammenhengende og over lang tid, uten at den hadde skapt noen konflikter før de siste fem årene. Retten måtte dermed vurdere hvorvidt hytteeiernes manglende bruk av veiene som kjørevei på vinterstid frem til de siste fem årene skyldtes manglende veirett, eller eget valg.

Hytteeiernes ikke-bruk av veiene måtte sees i sammenheng med idrettslagets bruk. Idrettslagets faktiske bruk hadde vart i nesten 50 år og var basert på en tinglyst leiekontrakt. Dette fikk avgjørende vekt og ingen av hytteeierne fikk dermed medhold i sine krav om rett til å bruke veiene til motorisert ferdsel på vinterstid.