Uenige om foreldreansvaret og hvor barnet skal bo? Vi hjelper deg i din sak.

I 2009 flyttet foreldrene fra hverandre og sønnen har stort sett bodd hos moren, men hatt en del samvær med far. I 2013 ble det avsagt dom der det ble bestemt at sønnen skulle ha fast bosted hos mor. Sønnen hadde under hele prosessen uttrykt at han ville bo hos faren sin fordi han hadde hatt et tett forhold til faren, samt at hans venner og omgangskrets holder til i det området der far bor. Sønnen hadde ikke klart å få tilsvarende nettverk i området hvor moren bodde. Sønnens meninger ble imidlertid ikke vektlagt i særlig stor grad etter som han på domstidspunktet ikke var fylt 12 år.

Når saken senere ble reist på nytt var sønnen blitt eldre enn 12 år og hans meninger skulle dermed tillegges mer vekt. Lagmannsretten mente at begge foreldrene var skikket til å ha han boende hos seg. Derfor mente retten at sønnens egen mening skulle være avgjørende. Sønnen hadde vært klar på at han ønsket å bo hos sin far i mange år, og dette ble derfor det tyngende argumentet. Sønnens faste bosted ble derfor endret til far, mens mor fikk ha samværsrett med sønnen på lik linje som sønnen hadde med faren tidligere.

Da sønnen deres var to år gammel bestemte de seg for å flytte fra hverandre. I tiden etter bruddet hadde sønnen et godt forhold til begge foreldrene. Samtidig hadde moren vært guttens hoved omsorgsperson hele hans liv, ettersom det var der han hadde sitt fast bosted. Far hadde på sin side forholdsvis omfattende samvær med sønnen, men samværet ble alltid gjenstand for konflikt mellom foreldrene. Foreldrene maktet ikke å skjerme gutten fra kranglingen, og det var ofte de kranglet foran han. Ingen av foreldrene var fornøyde med situasjonen, og til slutt gikk far til sak for å overta ansvaret for gutten.

Retten tok utgangspunkt i hva som er barnets beste. I denne vurderingen er barnets meninger sentralt. Ettersom barnet hadde fylt 12 år på dette tidspunktet skulle hans meninger tillegges betydelig vekt.

Retten mente at moren var en god omsorgsperson, men at hun var konfliktskapende. Hun var blant annet sterkt kritisk til den offentlige skolen, og drev i stedet hjemmeundervisning for sønnen. Retten mente at det var sannsynlig at gutten hadde blitt påvirket av sin mor, slik at han var negativt innstilt til skole og det å bo hos far. Mors motstand gjorde samlivssituasjonen vanskelig. Retten mente at moren hindret far og sønn å skape en god relasjon. De mente derfor at faren var best skikket til å sørge for at gutten fikk en samlet familiekontakt. Konklusjonen ble dermed at det beste for barnet var å bo hos far. De mente dette ville gi gutten stabilitet og at han i større grad ville bli skånet fra konflikten mellom mor og far. Gutten hadde på sin side mest lyst til å bo hos mor. Men dette ble altså ikke tillagt vesentlig vekt. Konklusjonen ble at sønnen skulle bo fast hos far.

Da samlivet mellom to foreldre opphørte, oppstod spørsmålet om hvor barnene på 9 og 12 år skulle bo. Før saken ble reist bodde barna fast hos far, men mor hadde en utvidet samværsordning. Det var mor som reiste sak, og krevde at hun skulle ha den daglige omsorgen alene. I vurderingen la Høyesterett betydelig vekt på hva som var best for barna.

Foreldrene ble ansett for å være like godt skikket til å ha den daglige omsorgen. Valget stod dermed mellom to gode hjem. Høyesterett vurderte saken dithen at det måtte føre til en fordel å flytte til mor for at hun skulle få medhold i at barna skulle ha sitt faste bosted hos henne. Det på grunn av at barna i en lengre periode hadde bodd hos far, og at hensynet til risikoen ved miljøskifte i utgangspunktet taler i mot fast bosted hos mor. Dersom barna skulle flytte til mor måtte de blant annet bytte skole. Dette ble imidlertid ikke tillagt vesentlig vekt da barna også hadde et sosialt nettverk der moren bodde. Barna ble ansett for å takle et eventuelt miljøskifte godt.

I saken hadde begge barna uttrykt at de ønsket å bo fast hos mor. Høyesterett la avgjørende vekt på barnas ønsker, og resultatet ble derfor at barna fikk fast bosted hos mor.

I vurderingen av hvor barnet skal bo fast skal det legges vekt på barnets best på både kort og lang sikt. I en sak som gikk for lagmannsretten ble det lagt avgjørende vekt på at barnet hadde behov for kontinuitet. Spørsmålet i saken var om barnet skulle bo fast hos mor eller far.

Boforholdene ble ansett for å være like gode hos mor og far. Fast bosted hos far ville imidlertid føre til at barnet måtte flytte fra det området barnet hadde bodd i mange år. Retten mente at dette ville føre til en stor forandring for gutten. De mente videre at gutten i dette tilfelle hadde større behov for kontinuitet enn det barn flest har. Konklusjonen ble dermed at barnet skulle bo fast hos mor

Barnevernet hadde overtatt omsorgen for barnet. I lavere instanser hadde foreldrene blitt nektet samvær av frykt for bortføring. Spørsmålet for Høyesterett var om man kunne nekte samvær på grunn av risiko for bortføring av barnet.

Høyesterett tok utgangspunkt i at det kreves spesielle og sterke grunner for å nekte foreldrene samvær med barnet sitt. Det på grunn av at samværsnekt vil frata barnet muligheten for å bli kjent med familien og den kulturen som barnet ble født inn i. Videre uttalte retten at risikoen for bortføring må være aktuell og reell.

Konklusjonen til Høyesterett var at det var usikkert om risikoen for bortføring var aktuell og reell. De kom dermed til at foreldrene ikke kunne nektes samvær.

Når foreldrene har foreldreansvaret sammen, må de være enige dersom barna skal flytte til utlandet. Foreldrene var imidlertid ikke enige i herværende sak, far nektet mor å ta med seg barna til utlandet. Mor måtte dermed bringe saken inn for retten for å få foreldreansvaret for barna alene.

Terskelen for å få foreldreansvaret alene anses for å være høy. I denne sak måtte retten ta utgangspunkt i hva som ville være det beste for barnet. Retten la til grunn at moren ville flytte til utlandet uansett, vurderingen knyttet seg dermed til om det var best for barna å bo i Norge med far eller med mor i utlandet.

Barna ga selv uttrykk for at de ønsket å flytte til utlandet med mor. Mor skulle flytte til utlandet for å studere. Høyesterett la vekt på at etter studietiden ville moren være bedre rustet i arbeidsmarkedet, og dermed kunne tilby større økonomisk sikkerhet for barna på lang sikt. Konklusjonen ble at mor fikk medhold i at hun skulle ha foreldreansvaret alene. Hun kunne dermed flytte til utlandet med barna.