Står du i et arveoppgjør?

Ekteparet bodde i mannens hus. De hadde ingen felles barn, men begge hadde barn fra tidligere ekteskap. Sammen inngikk de ektepakt om særeie og et fellestestamentet. Mannen skrev også to øvrige testamenter om hvordan hans arv skulle fordeles, noe konen underskrev på at hun aksepterte.
Ordningen var slik at ved mannens død skulle kona få bo i boligen vederlagsfritt, så lenge det var i orden med mannens barn. Dersom boligen ble solgt eller kvinnen døde skulle verdien av boligen i sin helhet tilfalle mannens barn, mens 500 000 kroner skulle tilfalle konas barn. Utover dette skulle alle andre eiendeler være i særeie, og ikke tilfalle den andre parten ved et arveoppgjør.
Da mannen døde oppstod det tvist mellom den gjenlevende kona og mannens barn. Barna og kona hadde blitt enige om at hun skulle bo i boligen i 2-5 år vederlagsfritt. Når denne tiden var over og boligen ble solgt anførte kvinnen at hun hadde krav på arv fra mannens del av boet, utover de 500 000 som tilfalt hennes barn. Dersom hun ikke hadde krav på arv fra mannens del mente kvinnen at testamentet måtte være ugyldig.
Etter rettens syn var ektepakten, hvor hver av ektefellene fikk særeie, og det felles testamentet et produkt av en gjennomtenkt plan. Etter sin ordlyd fremstod det klart at enken hadde gitt avkall på sin minstearv. Enken hadde fått en gode hun ønsket gjennom ordningen. Enken hadde fått vederlagsfri bruksrett til boligen mot å dekke boligens løpende kostander og hennes barn skulle motta 500 000 kroner ved salg av boligen.
Enken hadde selv akseptert samtlige testamenter og ektepakten. Avslutningsvis pekte retten på enkes opptreden etter mannens død tydet på at hun selv ikke mente hun hadde krav på minstearv. Kravet om minstearv hadde først kommet på banen i tingrettens behandling av saken.
Retten konkluderte med at kvinnen hadde gitt avkall på sin minstearv etter loven.

Mannen hadde sittet i uskiftet bo etter kona i ett år da han overførte boligen til sin datter. Boligen ble solgt for markedspris med et fratrekk av en livslang borett for mannen. Oppgjøret ble avtalt at skulle skje ved mannens død og det ble utstedt en panteobligasjon til mannen med pant i eiendommen. Dette medførte at datteren skulle betale oppgjøret ved sin fars død og det skulle ikke være renter på beløpet i den tiden faren levde.
Mannens sønn ble kjent med overførselen og tok ut sak mot sin søster med krav om at salget skulle omstøtes ettersom overdragelsen var et gavesalg. Broren mente at siden det ikke var gjort kontant oppgjør og obligasjonen var rentefri var det foretatt et gavesalg. Søsteren motsatte seg kravet og mente det ikke var gitt noen gave. Saken gikk helt til tingretten.
Retten konkluderte med at mannen ikke hadde ment å berike datteren foran sønnen og at overdragelsen derfor ikke hadde gavehensikt. For retten fortalte mannen at han hadde overført eiendommen fordi han begynte å bli gammel og han klarte ikke å ivareta huset. At eiendommen var overført til datteren og ikke sønnen var fordi sønnen bodde langt unna og datteren bodde i samme gate som han. Retten la særlig vekt på eiendommen var overdratt til markedspris og på en slik måte at transaksjonen fremstår balansert og likeverdig. Overdragelsen var derfor ikke ugyldig.

Kvinnen hadde skrevet flere testamenter hvor det siste skulle gjelde foran alle tidligere testamenter. I testamentet ble sønnens arv begrenset til minstearven, som på tidspunktet var en million, mens resten av boet skulle gå til kvinnens gode venninne og hennes barn.
Ved kvinnens død var hennes egen sønn også død og det var sønnens barn som reiste innsigelser mot testamentet. Barnebarnet mente at kvinnen var i “høg grad sjeleleg svekt” når du skrev det siste testamentet. Kvinnens venninne og testamentsarving var uenig i dette og saken endte i tingretten.
Barnebarnet viste til at kvinnen hadde begynt å få hukommelsestap, glemte medisinering og glemte hvilken dag det var. Legeerklæring fra tiden hvor testamentet ble skrevet viste at kvinnen hadde mild demens. Retten var uenig i at dette medførte at kvinnen var i “høg grad sjeleleg svekt”. Terskelen er høy og kvinnen bodde på tidspunktet alene, kun med besøk av hjelpepleier. Kvinnen bodde for seg selv i tre år etter at hun skrev testamentet før hun flyttet på sykehjem.
Retten konkluderte med at kvinnen ikke var mentalt svekket og at hun hadde nødvendig innsikt i testamentets innhold. Testamentet ble kjent gyldig.

En av testators sønner reiste sak mot farens testament etter at hans arv ble begrenset til 1 million, mens broren arvet resten av boet, som tilsvarte ca. 7,5 millioner kroner. Sønnen mente at testamentet var ugyldig enten fordi faren var mentalt svekket eller på bakgrunn av at broren hadde ulovlig påvirket faren til å endre testamentet i hans fordel. Saken endte opp hos tingretten.
Testator hadde over to år skrevet flere testamenter, med det formål om at sønnene skulle samtykke til at hans nye kone skulle få sitte i uskifte med hans særeie. Det var til slutt bare en av sønnene som ga aksept til at testators nye kone skulle sitte i uskifte og det siste testamentet tilgodeså da denne sønnen med resten av boet.
Retten la vekt på at testator hadde funnet en rasjonell løsning på problemet han så for seg. Det var en gjennomtenkt plan og det fremgikk av legeerklæringene at han bare var lettere svekket. Retten la videre særlig vekt på testamentsvitnenes forklaring om at det ikke var noen tvil om at testator var ved sine fulle fem under undertegnelsen av det siste testamentet.
Retten fant heller ikke at sønnen hadde påvirket faren til å tegne et nytt testament som tilgodeså han. Etter rettens syn var situasjonen heller motsatt; det var faren som hadde fortalt sønnen hva han skulle gjøre og at det var en klar plan bak testators handlinger.
Resultatet ble at testamentet ble stående som gyldig. Saksøker måtte også dekke saksomkostninger i saken.