Dersom saken ankes til lagmannsretten etter avsluttet behandling i tingretten, følger lagmannsrettens behandling (i all hovedsak) tingrettens behandling. For Høyesterett gjelder en rekke regler som gjør at saksbehandlingen i betydelig grad avviker fra underinstansenes saksbehandling. Vi vil ikke gå nærmere inn på dette i denne artikkelen.
Sivil rettssak og straffesak
Videre er det viktig å skille mellom sivile saker og straffesaker.
Prosessen i straffesaker reguleres av straffeprosessloven.
Sivile saker reguleres av tvisteloven.
For begge sakstyper gjelder domstolloven.
I denne artikkelen behandles kun gangen i en sivil sak.
Hva er en sivil tvist
En sivil tvist er – kort fortalt – enhver tvist som ikke er av strafferettslig karakter. Dersom partene ikke kommer frem til en enighet engasjerer gjerne den parten som hevder å ha et krav, en advokat. Det er imidlertid intet i veien for at du selv kan føre din sak for domstolene. Retten har i så fall en utstrakt plikt til veiledning.
Ettersom mange privatpersoner kan få sine advokatutgifter helt eller delvis dekket enten gjennom ordningen med fri rettshjelp eller gjennom rettshjelpsdekningen i innboforsikringen sin, velger de fleste å engasjere advokat i en fastlåst rettslig tvist, dersom saken er av en viss betydning. Men også i saker der du ikke har krav på verken fri rettshjelp eller rettshjelpsdekning, vil nok de fleste føle seg mer komfortable med prosessen hvis de blir bistått av en profesjonell advokat, fremfor å forsøke å lese seg opp på lovverket selv.
Ikke funnet en løsning
Dersom partene ikke kommer frem til en forhandlingsbasert løsning, må saken bringes inn for Forliksrådet eller domstolene. Hvorvidt saken kan anlegges direkte for domstolene, eller om den først må behandles i forliksrådet, avhenger blant annet av tvistesummen og om partene har fått advokatbistand.
Dersom tvistesummen overstiger 125 000,- og begge parter har vært bistått av advokat (tvisteloven § 6-2 andre ledd), kan saken bringes direkte inn for tingretten. I tillegg er en rekke saker unntatt fra forliksrådsbehandling, jfr. tvisteloven § 6-2 første ledd litra a) til f).
Etter tvistelovens § 5-2 skal den som hevder å ha et krav sende motparten et varsel om kravet, redegjøre for dets grunnlag og gi motparten en rimelig frist til å svare før saken bringes inn for domstolene. Bestemmelsen er en ordensregel. Man risikerer ikke å få saken avvist av domstolene hvis slikt varsel er utelatt. Unnlatt varsel vil imidlertid kunne få betydning ved avgjørelsen av om man skal tilkjennes saksomkostninger hvis man vinner frem med sitt krav.
Saksanlegg for forliksrådet skjer ved en forliksklage. Bringes saken inn for domstolene skjer dette ved en stevning. Den videre behandlingen av saken i forliksrådet er relativt summarisk sammenlignet med den mer omfattende domstolsprosessen.
Saksforberedelse
Hvilke krav som stilles til en stevning fremgår av tvisteloven § 9-2 annet ledd. I korte trekk kan man si at stevningene skal redegjøre for sakens parter, det krav saksøker gjør gjeldende, hvilke rettsregler saksøker bygger sitt krav på, samt en påstand som angir det domsresultat som kreves.
Du skal videre gjøre rede for de bevis du vil føre.
Dersom domstolen kommer til at vilkårene for å ta saken inn til behandling er til stede, skal stevningen forkynnes for motparten som så gis en frist til å inngi skriftlig tilsvar. Dersom tilsvar ikke er inngitt innen fristen, kan retten avsi en såkalt fraværsdom etter § 16-10.
Planmøte
Når stevning og tilsvar er inngitt avholdes et planmøte mellom partenes advokater og dommeren. I møtet avklares en rekke praktiske spørsmål, for eksempel hvor mange dager som bør avsettes til gjennomføring av hovedforhandling, om det bør oppnevnes sakkyndig(e), hvilke dager sakens aktører har anledning til å møte til hovedforhandling m.m. Reglene om planmøter finnes i tvistelovens § 9-4 annet ledd.
Hvor omfattende selve saksgangen blir avhenger av en rekke forhold, herunder sakstype, hvorvidt saken skal gå etter reglene om allmennprosess (etter tvistelovens kapittel 9) eller småkravsprosess (etter lovens kapittel 10).
Dersom tvistesummen er under 125 000,-, forsøker man å begrense de ressursene som kreves for å få gjennomført en rettssak. Tanken er at dersom det koster for mye å fremme en sak for domstolene, vil mange vegre seg for å bringe sin sak inn for retten og dermed risikere å lide rettstap.
For å senke terskelen for å benytte domstolen som konfliktløsningsorgan, gjelder det også visse særregler som regulerer hvor mye du kan kreve i saksomkostninger fra motparten dersom saken føres etter reglene om småkravsprosess. Dette har stor betydning, da den som vinner en rettssak som hovedregel har krav på å få sine saksomkostninger dekket av motparten.
Særbestemmelser for visse sakstyper
For enkelte sakstyper gjelder visse særbestemmelser som regulerer den videre saksbehandlingen. I saker etter barneloven er det for eksempel vanlig å avholde ett eller flere saksforberedende møter for å se om partene kan forsones og komme frem til en enighet, enten midlertidig frem til hovedforhandling, eller en permanent løsning på konflikten.
Det er også adgang for partene å avtale rettsmekling underveis i prosessen. Man får da anledning til å møte i retten med en rettsmekler (typisk en dommer) for å forsøke å få saken forlikt. Hvis dette ikke fører frem, eller partene ikke ønsker rettsmekling, blir det berammet hovedforhandling (eller sluttbehandling dersom saken behandles etter reglene om småkravsprosess).
Saksforberedelsen skal normalt avsluttes to uker før hovedforhandlingen (jfr. tvisteloven § 9-10). Retten pålegger som regel partene å inngi et skriftlig sluttinnlegg som kortfattet redegjør for partenes synspunkter vedrørende juss og sakens faktum. Man skal også gi en oversikt over de bevis som ønskes ført. Vedlagt saksøkers sluttinnlegg skal det også vedlegges en tidsplan.
Etter at sluttinnlegg er innlevert er det (som den klare hovedregel) ikke anledning til å legge frem nye bevis, påberope seg nye påstandsgrunnlag eller utvide den nedlagte påstanden (jfr. tvisteloven § 9-16).
Hovedforhandling
Selve hovedforhandlingen starter med at dommeren holder en kort innledning der saken presenteres. Saksøker får så ordet til et innledningsforedrag. I dette innledende foredraget redegjør saksøker – eventuelt dennes advokat – for faktum i saken. De dokumentene som påberopes som bevis (for eksempel en kjøpekontrakt, en inngått avtale m.m.) gjennomgås.
Advokaten skal i all hovedsak avstå fra å argumentere i innledningsforedraget, men må selvsagt forklare for retten hva man hevder å kunne utlede av de aktuelle dokumentbevisene dersom dette er uklart. Åpner for eksempel en kontrakt for ulike fortolkninger er det naturlig at advokaten forklarer hvorfor kontraktens ordlyd trekker i favør av klientens fortolkning av denne.
Redegjørelse for jussen skal typisk utstå til prosedyren (som avslutter rettssaken). Unntak kan tenkes, for eksempel der man befinner seg på et komplisert rettsområde som dommeren ikke uten videre kan forventes å ha kjennskap til. Innledningsforedraget avsluttes med at det nedlegges formell påstand. Saksøkte får så ordet til et supplerende og korrigerende innledningsforedrag.
