Barns rett til skolegang!

Barns rett til skolegang

Det er sikker rett at alle barn i Norge har rett på skolegang. Likevel har flere barn vært fratatt retten til skolegang over tid, både foregående år og i dag. Dette har tematisert hvorvidt barnas rett til skolegang krenkes ved at barna må være hjemme, uten nødvendig oppfølging og læring. Kan det tenkes at flere foreldre kan gå sammen og hevde sine barns rettigheter og i så tilfelle, hvordan kan en slik gruppe gå frem?

Nærværende artikkel tar utgangspunkt i barns rett til skolegang og viser hvorledes et gruppesøksmål kan se ut, artikkelen er aktualisert av debatten om barns skolegang som verserer i nyhetsbildet i dag.

Tannskader, Hvordan få AAP

Når er barnas rettighet krenket?

Far fikk delt foreldreansvar

Ved et samlivsbrudd oppstår det spørsmål om hvor barnet skal bo, og hvem som skal ha ansvar for det. Nylig vant en av våre advokater sak om foreldreansvar i Oslo tingrett. Retten ga far medhold i at han skal ta del i foreldreansvaret. Videre fikk far dekket sine advokatutgifter.

angrefrist ved kjøp av bobil, renter ung ufør, Nekte å overta boligen, lån hui, skjevdeling arveoppgjør, listesykdom, nedbemanning, prøvetid

Hva er foreldreansvar?

Foreldreansvaret er retten foreldre har til å ta viktige beslutninger i barnets liv. Avgjørelser som faller inn under foreldreansvaret er blant annet økonomiske avgjørelser, avgjørelser om medisinske inngrep og behandling, valg av skole og utdanning, medlemskap i idrettsklubber, navnevalg og innmelding i trossamfunn. Dersom foreldrene har felles foreldreansvar skal disse avgjørelsene tas i fellesskap.

Foreldreansvaret er ikke bare en rett, men også en plikt. Den som har foreldreansvar plikter å ta avgjørelser for barnet, samt sørge for at barnet får omsorg, omtanke og oppdragelse.

Mor hadde foreldreansvaret alene

Da barnet ble født var ikke foreldrene folkeregistrert på samme adresse. Dette medførte at far ikke automatisk fikk del i foreldreansvaret.

Samlivsbrudd

Da barnet var 1,5 år gikk foreldrene fra hverandre. Etter å ha bodd i samme by i ett år, flyttet moren til Oslo sammen med barnet. Noen år senere ble far oppmerksom på at barnevernstjenesten hadde opprettet undersøkelsessak. Ettersom far ikke hadde del i foreldreansvaret, fikk han ingen informasjon om bakgrunnen for undersøkelsen. Mor nektet barneverntjenesten å gi far informasjon om saken. Far valgte derfor å ta saken inn for retten med krav om delt foreldreansvar.

Delt foreldreansvar er lovens hovedregel

Utgangspunktet ved et samlivsbrudd er at foreldrene skal ha delt foreldreansvar, med mindre særlige grunner tilsier at den ene av foreldrene burde ha foreldreansvaret alene. En avgjørelse om foreldreansvar må treffes etter en konkret vurdering, der barnets interesser og behov står sentralt. En forelder vil ikke få foreldreansvaret alene, bare fordi vedkommende motsetter seg at det skal være felles.

Du har krav på å få se bekymringsmelding om barnet ditt

Hvis barnevernstjenesten har fått en bekymringsmelding om ditt barn, har du krav på å få se denne. Du kan kreve å se bekymringsmeldingen før du kommer på møte med barnevernstjenesten.

bekymringsmelding

Bekymringsmelding

En barnevernssak startet med at barnevernstjenesten mottar en bekymringsmelding. Bekymringsmeldingen kan for eksempel komme fra helsepersonell, politiet, barnehage, skole eller private personer. Alle som utfører tjenester eller arbeid for et forvaltningsorgan har plikt til å melde ifra til barnevernet dersom det er grunn til å tro at et barn blir utsatt for mishandling, alvorlig omsorgssvikt eller lignende.

Undersøkelsessak

Med utgangspunkt i bekymringsmeldingen avgjør barnevernet om de skal følge opp saken videre, eller henlegge saken. Dersom det besluttes at det skal åpnes undersøkelsessak, vil barnevernet foreta undersøkelser. Barnevernet tar da kontakt med barnet og foreldrene for å få mer informasjon om hvordan barnet har det.

I denne fasen gjennomfører ofte barnevernet hjemmebesøk. Etter barnevernloven § 4-3 skal barnevernstjenesten gjennomføre undersøkelser slik at de involverte blir minst mulig skadet.

Hvem skal betale reisekostnader ved samvær?

Etter et samlivsbrudd er det ikke uvanlig at foreldrene er uenige om hvem som skal betale reisekostnader ved samvær. For foreldre som bor i nærheten av hverandre er det normalt at foreldrene dekker sine egne kostnader, men hva med de tilfellene der foreldrene bor flere timer unna hverandre?

Hvem skal betale reisekostnader ved samvær?

Etter barneloven § 44 er utgangspunktet at reisekostnadene i forbindelse med samvær fordeles forholdsmessig mellom foreldrene etter størrelsen på inntekten deres. Foreldrene står imidlertid fritt til å avtale en annen løsning.

Hvis partene ikke blir enige om fordelingen av reisekostnadene, kan utgangspunktet om at kostnadene skal fordeles forholdsmessig i enkelte tilfeller fravikes. For at utgangspunktet skal fravikes må det foreligge særlige grunner som gjør det rimelig med en annen fordeling. Den forelderen som mener at det foreligger slike grunner kan reise sak for fylkesmannen eller forliksrådet.

Far ønsket at mor skulle stå for all kjøring i forbindelse med samvær

Far gikk til sak fordi han blant annet mente at barna skulle bo fast hos han og at mor burde stå for all kjøring i forbindelse med samvær. Mor opplevde situasjonen som vanskelig og tok kontakt med oss for bistand. Saken endte med at partene inngikk rettsforlik, hvor det blant annet ble bestemt at barna skulle fortsette å bo hos mor.

Kjøring i forbindelse med samvær

Far gikk til sak fordi han blant annet mente at mor burde stå for all kjøring i forbindelse med samvær. Dette er et tema som svært sjeldent er omtvistet i foreldretvister. Hovedregelen er at foreldrene selv kan avtale hvem som skal hente og bringe barnet til samvær, og hvor barnet skal hentes og bringes. Et eksempel kan være i barnehagen eller på skolen. Er de ikke blitt enige om noe annet, er det samværsforelderen som i utgangspunktet skal hente og bringe barnet. Dersom barnet reiser på egenhånd er utgangspunktet at reisekostnader fordeles forholdsmessig mellom foreldrene etter størrelsen på inntekten deres. Foreldrene står imidlertid fritt til å avtale en annen løsning.

Andre krav

Far stilte også en del andre unormale krav. Han krevde for eksempel at mor skulle flytte tilbake til hans bostedskommune, at barna skulle bo fast hos han, samt at de skulle ha delt foreldreansvar. Fars stevning var utarbeidet uten bistand fra advokat og kravene hans ga lite mening. Mor opplevde situasjonen som ganske uholdbar, og syns det var vanskelig å samarbeide med far. Mor tok dermed kontakt med oss for bistand.

Inngikk rettsforlik

I tilsvaret til stevningen argumenterte advokaten for at barna fortsatt burde bo hos mor, og ha samvær med far annenhver helg. Dette var også slik den tidligere samværsordningen hadde vært. Videre burde foreldrene bytte på å hente og levere barna ved samvær.

Partene ble innkalt til et saksforberedende rettsmøte for å få oversikt over tvistepunktene i saken, samt ta stilling til hvordan saken best kan gripes an. I det saksforberedende møte var det en sakkyndig til stede. I barnesaker pleier retten å oppnevne en sakkyndig etter barneloven § 61 nr 1. Sakkyndiges oppfatning av en sak veier svært tungt i barnesaker. Dette bidrar ofte til at partene blir mer klar over hvor god eller dårlig deres sak er, noe som igjen kan øke villigheten til å inngå forlik.

Saken endte med at det ble inngått rettsforlik. Rettsforliket var i samsvar med moren og vår advokats påstand. Saken viser at to parter som i utgangspunktet kan stå svært langt fra hverandre kan komme til enighet.

Fast bosted hos mor

Nylig var en sak om fast bosted og samvær for to barn oppe i Romerike og Glåmdal tingrett. Ved bistand fra oss fikk moren medhold i at barna skulle ha fast bosted hos henne. Videre kom retten frem til at far hadde rett til samvær med datteren annenhver helg og i ferier.

Situasjonen etter bruddet

Da barna var 8 og 5 år tok forholdet mellom foreldrene slutt. Etter bruddet hadde barna delt bosted. Etterhvert begynte foreldrene å samarbeide dårlig og det ble et høyt konfliktnivå mellom dem. Det gjorde at barna, særlig sønnen, ikke ville ha noe med faren sin å gjøre. To år etter bruddet hadde barna nesten ikke kontakt med far, og datteren traff han bare ved enkelte tilfeller. Faren mente at dette var moren sin skyld, og meldte etterhvert bekymring til barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten mottok også bekymringsmelding fra BUP vedrørende sønnen. Barnevernet iverksatte derfor hjelpetiltak i form av råd og veiledning.

Mekling mellom foreldrene

Etter at far hadde tatt ut stevning for retten, ble partene innkalt til flere saksforberedende rettsmøter. I forkant av det første rettsmøtet ble det oppnevnt en psykolog som hadde samtaler med både foreldrene og barna. Både datter og sønn hadde manglende ønske om å være med sin far. Sønnen uttrykte imidlertid mest motstand mot samvær med far.

I det første rettsmøtet ble det bestemt at datteren skulle ha samvær med sin far annenhver lørdag. Sønnen skulle ikke ha noe samvær med far. I de neste rettsmøtene ble samværet med datteren utvidet. I det tredje rettsmøtet ble det bestemt at far og datter skulle være sammen fra fredag til onsdag annenhver uke. Denne samværsordningen ble imidlertid ikke gjennomført. I påvente av rettssaken hadde far og datter samvær annenhver helg. Da faren flyttet lengre unna ble samværet sjeldnere.

Barnets beste ved avgjørelse om fast bosted

Utgangspunktet er at foreldrene fritt avgjør hvor barnet skal bo, jf. barneloven § 36. Dersom foreldrene ikke blir enige kan de be om at retten avgjør spørsmålet. Avgjørelsen skal rette seg mot hva som er det «beste for barnet», jf. barneloven § 48.

Fast bosted hos mor

Retten kom frem til at begge barna skal ha fast bosted hos mor. For sønnen sin del var det utelukket med fast bosted hos far som følge av deres fraværende kontakt, samt mangel på ønske om kontakt fra sønnens side. For datterens del har samværet mellom hun og far vært vellykket. Utvidelsen av samværet fungerte imidlertid ikke som følge av at datteren viste motstand. Det var dermed også utelukket at datteren skulle ha fast bosted hos far.

Når det gjelder delt bosted kan retten bestemme dette når det foreligger særlige grunner. Dette er en snever adgang eller mulighet retten har. Høyt konfliktnivå og manglende samarbeidsevne foreldre imellom gjorde at det ikke var grunnlag for delt bosted. Retten konkluderte dermed med at barna skulle ha fast bosted hos mor.

Samvær

Utgangspunktet etter barneloven er at barnet har rett til samvær med begge foreldrene. Det må foreligge gode grunner for at samvær skal nektes. I denne saken viste retten til at sønnen har stor motvilje mot å ha noe med sin far å gjøre. Sønnen var 12 år gammel og det måtte følgelig legges stor vekt på hva han mente. Retten bestemte dermed at det ikke skal være samvær mellom far og sønn.

I forhold til datteren la retten vekt på at det har vært prøvd ulike samværsordninger med varierende hell. Videre ble det lagt vekt på at datteren har vist motvilje mot mer omfattende samvær, samt at psykologen anbefalte samvær annenhver helg. At faren har flyttet lengre unna setter også visse begrensninger. Etter dette konkluderte retten med at far skal ha samvær med datteren annenhver helg, samt at ferier skal fordeles likt mellom foreldrene.

Mor fikk foreldreansvar alene

Nylig vant en av våre dyktige advokater sak om foreldreansvar og samvær i Oslo tingrett. Retten ga mor medhold i kravet om å få foreldreansvaret alene. Videre kom retten til at far hadde rett til samvær med datteren sin med beskyttet tilsyn i 16 timer per år.

Forholdet mellom mor og far

Da moren var 20 år og faren var 37 år fikk de en datter sammen. Da datteren var 3 år gammel tok forholdet slutt og faren flyttet ut. Partene ble enige om at datteren skulle ha fast bosted hos mor, men at de skulle ha delt foreldreansvar. Partene inngikk en avtale, som innebar at datteren var 78,5 % hos mor og 21,5 % hos far.

Mor flyttet til Østerrike

Da datteren var 4 år flyttet hun og moren til Østerrike. Moren hadde ikke innhentet samtykke fra far til flytting, og faren var derfor ikke gjort kjent med at datteren hans hadde flyttet til et annet land. Far anmeldte derfor mor for barnebortføring. Senere tok han også ut stevning for Oslo tingrett med påstand om at datteren skal ha samvær med faren sin etter rettens skjønn.

Utgangspunktet er felles foreldreansvar

Etter barneloven er utgangspunktet felles foreldreansvar når samlivet mellom mor og far opphører. Det er høy terskel for å fravike utgangspunktet. Skal en forelder tilkjennes foreldreansvaret alene må det foreligge særlige grunner som tilsier at en slik løsning vil være det beste for barnet.

Under hovedforhandlingen tok retten stilling til om det forelå slike særlige grunner som tilsa at mor måtte få foreldreansvaret alene. I vurderingen la retten vekt på at far har hatt en negativ holdning til mor, og at denne har vært vedvarende. Det gjør at et nødvendig samarbeid om foreldreansvar er vanskelig, noe som taler for at mor bør ha ansvaret alene. Videre la retten vekt på at far var motstander av skolemedisin og andre typer vaksiner. Dersom datteren ville ha behov for medisinsk behandling ville det dermed bli vanskelig å samarbeide med han. Grunnet dårlige samarbeidsevner samt en nedlatende holdning til mor mente retten at det forelå særlige grunner til å frata han foreldreansvaret. Mor fikk dermed ansvaret alene.

Far fikk samvær under tilsyn

Utgangspunktet etter barneloven er at barnet har rett til samvær med begge foreldrene. Det må foreligge gode grunner for at samvær skal nektes. I denne saken viste retten til at far til tider var aggressiv og snakket nedlatende om mor. Videre la retten vekt på datterens mening. Datteren ønsket ikke å være med sin far alene, og syns det var best at noen andre voksne var tilstede. Etter dette kom retten til at far skulle ha samvær med datteren sin med beskyttet tilsyn i 16 timer per år.

Mobbing på skolen – klagemuligheter og krav på erstatning

Dersom noen av de ansatte på en skole får kunnskap eller mistanke om at en elev blir utsatt for krenkende ord eller handlinger som mobbing, diskriminering, vold, rasisme eller annen negativ adferd, skal vedkommende snarest undersøke saken og varsle skoleledelsen.

Dersom det er nødvendig og mulig, skal den som oppdager mobbing eller andre overgrep, også selv gripe inn.

Bagatellisering og liten handlekraft fra skolens side

Vår erfaring er at skolen ofte bagatelliserer mobbeproblemene, og at tiltak ikke iverksettes. Det går som regel altfor lang tid før det blir gjort noe konkret for å bedre situasjonen, og det er ikke uvanlig at foreldrene må kjempe en lang og tøff kamp mot skolens ledelse for å bli hørt.

Og selv når skolen erkjenner problemet, hender det at tiltakene stopper opp dersom man ikke ser umiddelbar effekt av det første tiltaket som iverksettes.

Opplæringsloven

Opplæringsloven sier at skoleledelsen er forpliktet til å sette i gang tiltak i samarbeid med eleven og foreldrene når de blir gjort oppmerksomme på situasjonen. Her er det viktig å vite at det ikke er tilstrekkelig at skolen iverksetter et hvilket som helst tiltak, og at skolen ikke er løst fra sitt ansvar deretter. Skolen plikter å følge opp situasjonen fortløpende, og dersom aktuelle tiltak ikke har ønsket effekt, må skolen forsøke med nytt/annet tiltak

Hvis elev eller foreldre ber om tiltak mot mobbing, diskriminering, vold rasisme eller annen negativ adferd, skal skolen snarest mulig behandle saken etter reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven. Et vedtak lyder gjerne på at eleven ikke har det psykososiale miljøet på skolen, som han/hun har krav på etter loven.

Et slikt vedtak kan virke meningsløst når man står midt i en vanskelig situasjon der ens barn blir mobbet på skolen. Det kan imidlertid vise seg svært viktig og nyttig dersom det skulle bli aktuelt med erstatningssak pga varige skader som følge av mobbingen.

Hva skal man gjøre hvis man oppdager at barnet er utsatt for mobbing?

Det første foreldre bør gjøre når man oppdager at ens barn blir mobbet/trakassert/utsatt for rasisme eller annen uakseptabel adferd på skolen, er å ta problemet opp med klasseforstander, kontaktlærer eller skolens ledelse.  Elevene selv kan også ta opp saken med sine skolemiljørepresentanter, som er valgt av elevrådet, evt. med helsesøster, som kan hjelpe eleven med å snakke med lærer/rektor, evt. også foreldrene dersom eleven syns det er vanskelig å snakke med foreldrene selv.

Hvis skolen ikke tar problemet alvorlig, kommer med forslag til aktuelle tiltak, fatter enkeltvedtak osv., må eleven selv eller foreldrene be skolen komme med forslag til konkrete tiltak mot mobbing.

Konflikt mellom foreldre og skole

Når det oppstår konflikter mellom foreldre og skole i disse sakene, er det ikke uvanlig at dette skyldes uenighet om hva som faktisk foregår. Det hender også at skolen ikke klarer å ta tak i situasjonen fordi den involverer flere elever, og skolen derfor vegrer seg for å “ta parti”. Det kan være svært vanskelig å løse slike konflikter, og foreldrene kan ofte føle seg maktesløse i kampen mot skolen.

I slike situasjoner kan det være hensiktsmessig å søke bistand fra advokat – ikke bare fordi advokaten kjenner til regelverket og hva som kan kreves av skolen, men også for å få avlastning i en tung og utmattende prosess.

Klagemuligheter og rett til erstatning for personskade

Dersom skolen ikke tar stilling til en melding om mobbing innen rimelig tid, eller hvis foreldrene ikke er fornøyd med skolens oppfølging, kan det sendes klage til fylkesmannen. Klagen skal formelt sett sendes til rektor ved skolen først, slik at skolen gis anledning til å vurdere saken på nytt – om klagen skal tas til følge. Hvis skolen ikke tar klagen til følge, plikter skolen å sende klagen  videre til fylkesmannen.

Fylkesmannen kan overprøve skolens behandling, og kan gi pålegg om hvordan skolen skal håndtere situasjonen. Skolen er forpliktet til å følge fylkesmannens vedtak i saken.

Hvis mobbing/trakassering/rasisme eller manglende tiltak fra skolens side, har ført til psykisk eller fysisk skade, kan eleven ha krav på erstatning. Hvis man mener seg berettiget til erstatning på et slikt grunnlag, vil det alltid være fornuftig å søke hjelp hos en advokat.

Samvær etter omsorgsovertakelse

Det er den klare hovedregel at foreldre og barn har en gjensidig rett til samvær med hverandre også etter en omsorgsovertakelse. Denne samværsretten er nedfelt i barnevernloven § 4-19 første ledd. Samværsretten er også forankret i det biologiske prinsipp – det har en egenverdi for barn å få opprettholde kontakten med sine biologiske foreldre.

Voldsoffererstatning

 

Når fylkesnemnda fatter vedtak om omsorgsovertakelse skal den også ta standpunkt til omfanget av samværsretten. Fylkesnemnda kan også, av hensyn til barnet, bestemme at det ikke skal være samvær. Fylkesnemnda skal fastsette et minimumssamvær. At det er tale om et minimumssamvær har den betydning at barneverntjenesten kan etablere samvær selv om dette ikke er fastsatt av fylkesnemnda, eller den kan utvide samvær fastsatt av fylkesnemnda. Det samværet som fastsettes av fylkesnemnda samtidig med at det fattes vedtak om omsorgsovertakelse skal likevel være det fylkesnemnda anser hvor å være det riktige samværsomfanget i den konkrete saken.

Omfanget av samværsretten skal rette seg etter hva som er best for barnet. Samvær er en rettighet for barnet, men også for foreldrene. I vurderingen av hva som anses for å være barnets beste må det tas hensyn til en rekke momenter.

Det skal blant annet legges vekt på formålet med og varigheten av plasseringen. Dersom det er tale om en kortvarig plassering er samvær mellom foreldrene og barnet viktig for å opprettholde relasjonen. Det er videre en forutsetning for tilbakeføring av barnet etter noe tid. Er det derimot tale om en langvarig plassering er hovedhensikten med samvær at foreldre og barn skal opprettholde sitt kjennskap med hverandre – ikke at det skal etableres eller opprettholdes tilknytningsforhold.

Videre skal foreldrenes egenskaper og problemer tillegges vekt når samværsomfanget skal fastsettes. Også barnets reaksjoner på samvær, barnets alder og barnets mening er viktige elementer i vurderingen. Barnets ønske om samvær, og eventuelt samværsomfang blir viktigere jo større barnet blir.

I noen saker begrunner kommunen reduksjon av samvær med at barnet har behov for ro og stabilitet og tid til å slå seg til ro i fosterhjemmet. Dette er et relevant hensyn å ta. På den annen side er det viktig at barnets kontakt med foreldrene ikke blir brutt i en periode hvor barnet opplever å bli flyttet ut fra sitt vante miljø og inn i et nytt hjem med nye omsorgspersoner.

I noen saker om omsorgsovertakelse har barnet blitt akuttplassert i forkant av eller er frivillig plassert når saken behandles i fylkesnemnda. Da har man gjerne gjennomført samvær mellom foreldrene og barna og derigjennom gjort seg opp tanker om hva som fungerer eller ikke fungerer.

Omsorgsovertakelse etter barnevernloven

Omsorgsovertakelse innebærer at en sterk begrensning i foreldreansvaret; barnet flyttes ut av hjemmet og plassert i fosterhjem eller institusjon. Foreldrene blir dermed fratatt retten til å utøve den daglige omsorgen for barnet. Et vedtak om å flytte et barn ut av hjemmet må sies å være det mest inngripende tiltak tenkelig, både for barnet det gjelder og for foreldrene. Et slikt vedtak må derfor være strengt nødvendig.

Barnevernloven § 4-12 regulerer de nærmere vilkårene for å overta omsorgen for et barn. Et vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes:

  • dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling,
  • dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring,
  • dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, eller
  • dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet

Felles for vilkårene for omsorgsovertakelse i bokstav a til d er at de er strenge.

For å fatte et vedtak omsorgsovertakelse etter bokstav a kreves at det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen barnet får. Alvorlige mangler ved omsorgen innebærer at det må dreie seg om en klart uholdbar situasjon. Omsorgen barnet får fra sine foreldre må være under et minimum av hva som kan aksepteres. Det er således ikke ethvert avvik fra det man kan kalle vanlige normer og situasjoner som gjør det berettiget å treffe vedtak om omsorgsovertakelse.

Bokstav b gir hjemmel for omsorgsovertakelse når dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring. Omsorgsovertakelse etter denne bestemmelse forutsetter en svikt i foreldrefunksjonen; det vil si at foreldrene ut fra hva det i alminnelighet kan ventes av foreldre, ikke gjør sitt for at barnet får den nødvendige hjelp.

Barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav c tar sikte på omsorgsovertakelse i de tilfellene hvor barnet blir utsatt for mishandling eller andre grove overgrep i hjemmet. I tilfeller hvor barn blir mishandlet hjemme vil normalt også vilkårene i bokstav a være oppfylt. På grunn av alvorligheten ved mishandling har barn har man imidlertid valgt en egen bestemmelse som nevner situasjonen.

Etter bokstav d kan det fattes vedtak om omsorgsovertakelse dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. Bestemmelsen retter seg mot en fremtidig situasjon og kravene til bevis er forsterket, jf. formuleringen ”overveiende sannsynlig”.

Vedtak om omsorgsovertakelse kan i alle tilfelle bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjonen barnet befinner seg i. Dette omtales gjerne som nødvendighetskriteriet. Kriteriet må videre sees i sammenheng med spørsmålet om hjelpetiltak. Er det slik at hjelpetiltak kan avhjelpe situasjonen barnet befinner seg i? Barnevernloven § 4-12 annet ledd annet punktum sier eksplisitt at vedtak om omsorgsovertakelse ikke kan treffes dersom hjelpetiltak kan skape tilfredsstillende forhold for barnet. I praksis betyr dette at dersom en situasjon som i utgangspunktet dekkes av barnevernloven § 4-12 kan avhjelpes med hjelpetiltak, må barneverntjenesten iverksette slike hjelpetiltak. Det er aldri adgang til å iverksette mer inngripende tiltak enn nødvendig. Dette er det såkalte mildeste inngreps prinsipp.

I tillegg til de kriteriene jeg allerede har nevnt skal omsorgsovertakelse være det beste for barnet i den aktuelle situasjonen. Man må foreta en helhetsvurdering, veie de ulike alternativene mot hverandre og velge det alternativet som vil være best for barnet. Her må det tas i betraktning at det alltid vil være en påkjenning for et barn å bli flyttet fra sine foreldre – uansett alder. Dette er en viktig del av helhetsvurderingen.

Få rask hjelp av en advokat

Ønsker du hjelp fra en advokat kan du sende oss en henvendelse – helt uforpliktende. Vi finner en passende advokat som vil ta kontakt i løpet av dagen.

CTA Footer Form

*Ved innsending av kontaktskjemaet samtykker du til vår Personvernerklæring