Det må være de alminnelige fristene i foreldelsesfristen som setter grenser for om man kan saksøke vedtak fra nemnda.
Svaret er fortsatt ikke like opplagt.
Det kommer an på påstanden i stevningen. Tar man ut en stevning med påstand om at vedtaket skal kjennes ugyldig løper det i prinsippet ingen foreldelsesfrist i det hele tatt. Dette har sammenheng med at det offentlige aldri bør treffe vedtak med grove saksbehandlingsfeil og deretter dekke seg bak at det nå er for sent å rette opp slike feil. Det tar seg ikke ut om det det offentlige hadde gjort det og det offentlige skal stå for sine vedtak. Det henger også sammen med at foreldelsesloven bare regulerer pengekrav. Et krav om at et vedtak skal kjennes ugyldig er ikke et pengekrav.
Imidlertid vil et vedtak fra Voldsoffernemda oftest bunne ut i et pengekrav. Formålet med å søke er å bli tilkjent penger. Det er dermed klart at et slikt vedtak indirekte må sies å ha likhetstrek med et pengekrav.
Et spørsmål om som oppstår
Et spørsmål om som oppstår da er om dette underliggende pengekravet kan foreldes selv om saken bare gjelder ugyldighet. Jeg tror svaret på det spørsmålet er nei.
Hvis svaret hadde vært ja ville man i praksis vært avskåret fra å reise saker om saksbehandlingsfeil fordi en slik sak ikke stanser foreldelsesfristen for pengekravet. Da måtte man ta ut to stevninger i slike saker og deretter begjære den saken som gjaldt pengekravet stanset i påvente av saken om saksbehandlingsfeil. I motsatt fall risikerte man foreldelse selv om man vant saken om saksbehandlingsfeil.
Ofoten tingrett avsa en dom 21. mai 2012 (nyttårsrakettsaken) og her anførte Staten på vegne av nemnda at det underliggende kravet var foreldet og at den rettslige interessen dermed var bortfalt i å få overprøve nemndas vedtak.
Retten valgte imidlertid å prøve spørsmålet om søker var blitt utsatt for en straffbar handling og kom til at det var riktig med en realitetsvurdering. Riktignok kom retten til at tilfellet falt utenfor voldsoffererstatningsloven § 1, og at det derfor ikke var ugyldig.
Imidlertid må man anse dommen som et argument for at det underliggende pengekravet ikke blir foreldet i og med at retten fant å måtte foreta en realitetsvurdering, noe som ikke ville vært påkrevet hvis forholdet uansett ville vært foreldet.
Tar man ut påstand om at man skal tilkjennes et bestemt beløp eller på at avgjørelsen burde vært en annen kan det være mer nærliggende å vise til foreldelsesloven § 9 og den alminnelige tre års foreldelsesfristen her. Jeg synes imidlertid ikke den bestemmelsen passer her. Riktignok avbrytes fristen etter § 16 ved at bringer kravet inn for saksforberedende forvaltningsorgan. det er nok mest riktig å si at kravet «fryses» fordi fristen fortsetter å løpe igjen senere. Etter § 22 nr 1 får skadelidte en tilleggsfrist på 1 år etter vedtaket for å ta ut søksmål dersom han ikke får fullt medhold i kravet fra nemnda.
Konklusjonen
Konklusjonen er at det skal ganske mye til for at et erstatningskrav med påstand om ugyldighet skal bli avvist som for sent fremsatt under henvisning til det underliggende pengekravet. Sålangt er vi ikke kjent med noen dom hvor det er gjort.
