Husleieloven § 1-8 oppstiller er forbud mot diskriminering ved utleie av husrom. Ved diskriminering kommer reglene i likestillings- og diskrimineringsloven til anvendelse.
Forbud mot diskriminering
Forbudet mot diskriminering innebærer at det ved utleie av husrom ikke kan legge vekt på kjønn, graviditet, etnisitet, religion, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller alder. Forbudet omfatter utleie av alle typer husrom, og uavhengig av hvem som er utleier.
Diskrimineringsforbudet gjelder ikke bare ved inngåelsen av leiekontrakt, men også under leiekontraktens løpetid. Diskrimineringsforbudet omfatter opptak i husstand, framleie, personskifte/overdragelse, samt opphør av leieforholdet.
Unntak fra diskrimineringsforbudet
Diskrimineringsforbudet gjelder ikke dersom utleier selv bor i boligen som skal leies ut. Dette regnes som personlige forhold, og hensynet til privatlivet tilsier derfor at det ikke omfattes av diskrimineringsforbudet. Det er imidlertid ikke lov å annonsere utleie med diskriminerende innhold.
Bevisbyrde
Dersom det er grunn til å tro at diskriminering er skjedd, er det utleier som må sannsynliggjøre at den påståtte diskriminering ikke har funnet sted. Dette kalles omvendt bevisbyrde, og innebærer at det ikke er den som mener seg diskriminert som må bevise diskrimineringen. Det er den som angivelig har diskriminert som må bevise sin uskyld.
Erstatningsansvar
Brudd på husleielovens bestemmelser om forbud mot diskriminering, kan medføre erstatningsansvar for utleier. For at leietaker skal ha krav på erstatning, må flere vilkår være oppfylt.
For det første må det foreligge et ansvarsgrunnlag. Det alminnelige ansvarsgrunnlaget er culpa, og innebærer at utleier i det konkrete tilfelle må ha opptrådt uaktsomt eller i strid med normal handlemåte. I tillegg må den som har blitt utsatt for diskriminering kunne påvise et økonomisk tap. Dette kan for eksempel være at vedkommende har måttet leie et annet leieobjekt til høyere pris. Videre kreves det at det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom det økonomiske tapet og ansvarsgrunnlaget. Det vil si at det økonomiske tapet må være en påregnelig følge av diskrimineringen.
