Arbeidsgiveravgift

Arbeidsgiveravgift er en skatt på lønnskostnader. Arbeidsgiver betaler arbeidsgiveravgift av lønn og annen godtgjørelse for arbeid som han innberetter.

Unntatt fra arbeidsgiveravgift er arbeid utført som en del av egen næring. Det er ganske mye en arbeidsgiver betaler i slik skatt hvert år. For tiden betales det 14,1 % i slik skatt i tillegg til lønnsutgiftene.

Hjemmel for arbeidsgiveravgift er folketrygdloven § 23-2

Arbeidsgiveren skal betale arbeidsgiveravgift av lønn og annen godtgjørelse for arbeid og oppdrag i og utenfor tjenesteforhold som han plikter å innberette.  Arbeidsgiveravgiften fastsettes i prosent av det beløp som skal innberettes for vedkommende år. Plikten til å betale arbeidsgiveravgift gjelder selv om beløpet fritas for innberetningsplikt på grunn av beløpets størrelse.

Det skal ikke betales arbeidsgiveravgift når arbeidet eller oppdraget er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Av godtgjørelse til medlemmer i styrer, representantskap, utvalg, råd og lignende skal det alltid betales avgift som av lønnsinntekt.

Videre heter det i loven at du slipper arbeidsgiveravgift for «lønnet arbeid i privat hjem eller fritidsbolig når lønnen ikke gir fradragsrett og lønnen ikke overstiger 60 000,- pr år.

På en lønn på 500 000,- utgjør arbeidsgiveravgiften til staten 14,1 % en ekstraskatt på hver arbeidsgiver med 70 500,-.
Mange ønsker ikke å betale denne avgiften og ønsker dermed å organisere seg slik at de ansatte skal anses som «selvstendig næringsdrivende».

Arbeidsgivers plikt til å betale arbeidsgiveravgift

Arbeidsgivers plikt til å betale arbeidsgiveravgift henger nært sammen med plikten til å foreta forskuddstrekk i og lønnsinnberette utbetalt godtgjørelse. Det innebærer at hvis den som utfører arbeidet anses å være selvstendig næringsdrivende så bortfaller også plikten til å foreta forskuddstrekk og foreta lønnsinnberetninger. Det er åpenbart en fordel for en arbeidsgiver å slippe disse pliktene og det ansvaret og utgiftene som følger med her.

Skatteloven har ingen legaldefinisjon av begrepet «næringsvirksomhet», men begrepet er eksemplifisert i skatteloven § 5-30. Folketrygdloven § 1-10 definerer en selvstendig næringsdrivende som «enhver som for egen regning og risiko driver en vedvarende virksomhet som er egnet til å gi nettoinntekt«. Dette virksomhetsbegrepet er ment å være sammenfallende med virksomhetsbegrepet som legges til grunn i skatteretten, jf. Ot. prp. nr. 29 (1995-96) s. 29 flg. Direktoratet skal ikke ta stilling til merverdiavgiften i denne uttalelsen, men vil bemerke at det i prinsippet gjelder de samme generelle retningslinjer for hvem som er næringsdrivende etter avgiftslovgivningen og etter skattelovgivningen. Det skal finne sted en helhetsvurdering av virksomheten, der en rekke momenter vil inngå i vurderingen.

Hvis du befinner seg i grenseland mellom ansettelse og selvstendig næringsdrivende kan du be om en såkalt bindende forhåndsuttalelse fra skattedirektoratet om arbeidsgiveravgiften.
Les mer på Skatteetatens hjemmesider

Staten tar inn store beløp hvert år i arbeidgiveravgift

I 2010 ble arbeidsgiveravgiften anslått til 92 milliarder kroner. NHO har forslått å redusere satsen med 2,5 % eller omkring 12 milliarder kroner.
Bedriftsforbundet går også in for å redusere eller fjerne arbeidsgiveravgiften. De viser til at 85% av norsk næringsliv består av bedrifter inntil 5 sysselsatte.

Saker vedrørende arbeidsgiveravgift og selvstendig næringsdrivende

Rt 2010 s 901 – spørsmål om oppsigelse i arbeidsforhold.
Vedkommende som ble sagt opp, mente at han i realiteten var å anse som ansatt og ikke deltager i det indre selskapet. Det forelå ingen arbeidsavtale for vedkommende som var ansatt som daglig leder i reklamefirmaet. Det ble laget en avtale at den daglige lederen fikk en deltagerandel på 3 % mot å betale inn 300 000,-. Han fikk en arbeidsgodtgjørelse på 1 500 000,-.
I avtalen som han signerte, sto det at han skulle yte arbeidsinnsats for selskapet på heltid, og at de ikke har krav på annen godtgjørelse enn det som følger av fordelingsreglene for inntekt fastsatt i vedlegg til avtalen. Videre følger det at overdragelse av andel var avhengig av samtykke fra hovedmannen. Det krevdes særlige kvalifikasjoner for å bli stille deltaker, og arbeidsinnsatsen måtte forutsetningsvis ytes innenfor konsernet. Etter selskapsavtalen hadde hovedmannen rett til etter nærmere vilkår å utelukke en stille deltaker fra det indre selskapet med seks måneders skriftlig varsel. Uttreden ville gi rett til tilbakeføring av kapitalinnskuddet, og videre inneholder avtalen en voldgiftsklausul.
Både tingretten, lagmannsretten og Høyesterett kom til at den daglige lederen var deltager i selskapet og ikke ansatt i selskapet.

LF-2008-187880 – arbeidsgiveravgift skulle vært betalt?

Tre tømrere hadde utført arbeid for et større byggentreprenørselskap. Etter bokettersyn mente skattemyndighetene at den ene var å anse som ansatt i selskapet, og de to øvrige såkalte frilansere. Følgelig skulle det vært betalt arbeidsgiveravgift for utbetalinger til alle tre. I likhet med tingretten kom lagmannsretten til at alle tre var selvstendig næringsdrivende. Vedtak om økning av selskapets grunnlag for arbeidsgiveravgiften for de aktuelle årene, ileggelse av tilleggsavgift og renter ble derfor funnet ugyldig.

Etter folketrygdloven § 23-2 første ledd plikter arbeidsgiver å betale arbeidsgiveravgift av «lønn og annen godtgjørelse for arbeid og oppdrag i og utenfor tjenesteforhold som han plikter å innberette».  Av paragrafens annet ledd framgår at arbeidsgiveravgift likevel ikke skal betales når arbeidet eller oppdraget er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet.
Folketrygdloven § 1-10 definerer begrepet slik: Med selvstendig næringsdrivende menes i denne loven enhver som for egen regning og risiko driver en vedvarende virksomhet som er egnet til å gi nettoinntekt.

Ved avgjørelsen av om en person skal regnes som selvstendig næringsdrivende, legges det blant annet vekt på følgende:

  • om virksomheten har et visst omfang
  • om vedkommende har ansvar for resultatet av virksomheten
  • om vedkommende har arbeidstakere i sin tjeneste eller nytter frilansere
  • om vedkommende driver virksomheten fra et fast forretningssted, (kontor, verksted e. l.)
  • om vedkommende har den økonomiske risikoen for virksomheten
  • om vedkommende bruker egne driftsmidler

Staten har vist til flere høyesterettsdommer hvor problemstillingen selvstendig næringsdrivende eller egen ansatt, har vært behandlet, bl.a. Rt. 1994 side 1064 (Bye-dommen), Rt. 2000 side 1981 (Fabcon-dommen) og Rt. 2002 side 996 (Skoog Hedren-dommen).

I Bye-dommen er det understreket at «Avgjørende er … om avtaleforholdet … etter sitt eget innhold har karakter av et arbeid- eller ansettelsesforhold …» og at «Svaret på dette spørsmål må … bero på en helhetsvurdering av realiteten i avtaleforholdet».

Fabcon-dommen

Avgjerande for spørsmålet om Fabcon skal svare arbeidsgiveravgift av utbetalingane til konsulentane, må vere om avtaletilhøvet mellom Fabcon og konsulentane etter ei heilskapsvurdering og ut frå sitt eige innhald hadde karakteren av avtalar med sjølvstendige næringsdrivande, jf. det eg har sitert frå Bye-dommen. Det er på det reine at avtalepartane – Fabcon og konsulentane – har oppfatta konsulentane som sjølvstendige næringsdrivande i alle samanhengar. Spørsmålet må då vere om avtalane mellom partane har ein karakter eller eit innhald som gjer at det likevel ikkje kan leggjast til grunn at konsulentane var sjølvstendige næringsdrivande.

Lagmannsretten legger til grunn at innholdet i innleiekontraktene vil være stor betydning, men også at avtaleforholdet må vurderes i et bredere perspektiv. Etter bevisførselen er lagmannsretten ikke særlig i tvil om at partene gjennom hele perioden har hatt en felles forståelse om at alle tre tømrere var å betrakte som selvstendig næringsdrivende, bl.a. også fordi fakturering skjedde med merverdiavgift. De var alle registrert i Enhetsregisteret, og organisasjonsnummer ble regelmessig oppgitt på fakturaene de sendte inn.

Tre innleiekontrakter er dokumentert under ankeforhandlingen. To av disse, fra 2001 og 2003, gjelder A. Den tredje, fra 2003, gjelder B. Kontraktene er i det alt vesentlige likelydende. I disse er angitt en timepris på 235,- i 2001, med tillegg 80,- pr. overtidstime, og 255,- uten angivelse av overtidssats i 2003. De to siste kontraktene gjelder «Prosjekter på Hitra», den første gir ingen opplysninger om prosjekt. As kontrakt fra 2001 synes å ha blitt videreført i 2002, ved påføring av ny dato og noe høyere timepris. C har arbeidet med omsorgsboligene og en boligblokk i Ilsvika i Trondheim uten skriftlig avtale.

Det er ikke bestridt at tømrerne i den aktuelle perioden drev en «vedvarende virksomhet». Alle tre har i perioden også hatt andre oppdragsgivere.

Det vilkår i folketrygdloven § 1-10 som åpenbart er av størst betydning, jf. forannevnte høyesterettsdommer, er om virksomhetsdriften har skjedd «for egen regning og risiko». I Fabcon-dommen er følgende uttalt om forståelsen av dette begrep:

At aktiviteten blir utført for nokon si rekning, inneber at vedkomande endeleg må bere dei kostnadene verksemda medfører. At nokon har risikoen, inneber at vedkomande får overskot eller må dekke underskot ved verksemda.

Etter innleiekontraktene var «oppsigelsestiden» 14 dager. Noen garanti ut over denne korte perioden hadde de ikke. At A kom til å arbeide for Hent AS i hele seks år, riktignok avbrutt av oppdrag for Per Grenstad AS og Støren Treindustri AS, vitner først og fremst om selskapets oppdragsmengde. B og C kom inn senere i perioden, og hovedtyngden av deres arbeid for selskapet ble utført i henholdsvis 2002 og 2001.

Bar selv risiko for inntektsbortfall ved sykdom

Godtgjørelsen ble betalt i henhold til antall utførte timer. Dette innebar at alle selv bar risikoen for inntektsbortfall ved sykefravær. Avtalt godtgjørelse lå en del over timesatsen for selskapets egne ansatte, som ble avlønnet etter gjeldende bransjeoverenskomst. Det er på det rene at godtgjørelsen også skulle dekke tømrernes kostnader til «arbeidstøy, verneutstyr, håndverktøy og el-verktøy». Uten at det er bestridt av staten, er det anført at verdien av eget verktøy de benyttet seg av, og følgelig måtte avskrive, beløp seg til mellom 50 000 og 100 000 kroner.

Lagmannsretten er ikke kjent med om noen av tømrerne hadde arbeidstakere eller frilansere i sin tjeneste. Hensett til virksomhetens karakter, med personlig fulltids tilstedeværelse på byggeplassene, kan det ikke stilles nevneverdige krav til «kontor, verksted e. l.».

Innleiekontraktene regulerte ikke ansvaret for feil eller mangler ved utført arbeid. Som uttalt i Fabcon-dommen, er det ofte lite naturlig å regulere ansvaret for mangelfulle ytelser i en avtale med selvstendig næringsdrivende. Slikt ansvar følger av «bakgrunnsjussen». Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at alle tre tømrere hadde resultatansvar overfor selskapet for sitt arbeid, og at dette innebar vederlagsfri oppretting av feil og mangler. At det ikke synes å ha forekommet nevneverdige reklamasjoner, taler like sterkt for god standard på arbeidet de utførte som at de ikke hadde reklamasjonsansvar. Som vitne for lagmannsretten har A forklart at han husker ett tilfelle av vederlagsfri oppretting på kveldstid. Hent AS ved partsrepresentant Steinar Nordrum, har under ankeforhandlingen opplyst at forsinkelser som følge av feil og mangler forårsaket av egne ansatte, medførte trekk i avtalt bonus. Det foreligger ingen opplysninger om bonusutbetalinger til de tre tømrerne i vår sak.

Tømrerne har ikke bidratt med materialanskaffelser da selskapet har besørget dette. Lagmannsretten finner ikke dette påfallende. En sammenligning av ordningene for tømrerne i vår sak og selskapets egne ansatte tømrere, etterlater ellers et klart inntrykk av vesentlige forskjeller både hva stillingsvern, økonomisk godtgjørelse, sosiale rettigheter og velferdsytelser gjelder.

Lagmannsretten finner det etter dette tilstrekkelig bevist at så vel A som B og C har utført sitt arbeid for selskapet «for egen regning og risiko». Ved totalvurderingen må lagmannsretten nødvendigvis også se hen til andre forhold, jf. folketrygdloven § 1-10.

De tre tømrerne fakturerte som nevnt med tillegg av merverdiavgift. Det er opplyst at det på fakturaene skulle vært påført «mva» etter organisasjonsnummeret som bekreftelse på at utstederen var registrert i merverdiavgiftsmanntallet. For lagmannsretten er seks fakturaer dokumentert, to fra hver av de tre. As fakturaer er fra 2003 og inneholder foretaksnummer med tilføyelsen «MVA». Bs er fra 2003 og 2004 og er på samme måte påført foretaksnummer samt «MVA». Cs fakturaer fra 2001 og 2002 er påført foretaksnummer, men ikke «mva».

Staten har anført at Hent AS på utbetalingstidspunktet hadde selvstendig plikt til å vurdere om det skulle foretas skattetrekk etter skattebetalingsloven § 5 første ledd bokstav a, og i tilfelle også arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven § 23-2 første ledd første punktum. Det er framholdt at en undersøkelse av om de tre stod oppført i merverdiavgiftsmanntallet naturlig inngår i en slik vurdering. Undersøkelse i manntallet ville vist at ingen av de tre var registrert der. Det bemerkes at kontraktene fra 2003, nederst på formularet, inneholder følgende tekst:

Vennligst returner avtalen i underskrevet stand på fax: Inkl. kopi av registrering, betalte skatter og avgifter samt navn på enkelte ansatte.

Teksten viser etter lagmannsrettens syn at Hent AS må ha hatt til hensikt å innhente opplysninger fra tømrerne med sikte på en avklaring av deres status. Når dette ikke ble fulgt opp, heller ikke ved direkte undersøkelser i de aktuelle registre, må selskapet tåle kritikk.

Etter en totalvurdering er lagmannsretten imidlertid kommet til at så vel A som B og C ved sin virksomhet for Hent AS, var å anse som selvstendig næringsdrivende. Overligningsnemndas vedtak om økning av selskapets merverdiavgiftsgrunnlag, tilleggsavgift og renter er derfor ugyldig og må oppheves. Anken blir derfor å forkaste.

Har du eller din bedrift spørsmål om arbeidsgiveravgift, kontakt advokat.no

Kontakt oss:
Telefon: 22 82 84 40 eller post@advokat.no