Utgangspunktet er at man har fri råderett over sin egen formue mens man lever. Dette innebærer at man som hovedregel fritt kan gi gaver. Dersom gaven er gitt rett før man dør, kan den imidlertid være i strid med arvelovens regler.
Grensen mellom livsdisposisjoner og dødsdisposisjoner
En livsdisposisjon er avtaler og gaver som får virkning for giveren mens han eller hun lever. En slik disposisjon trenger ikke testaments form og må ikke ta hensyn til arvelovens regler. Dette innebærer at man i realiteten kan gi bort hele eller deler av formuen sin mens man lever.
Hvis disposisjonen ikke får realitet for giver før han eller hennes død, er det å anse som en dødsdisposisjon. Et eksempel på dette kan være arv etter testament. Gaver som er gitt rett før giveren dør, vil også kunne bli ansett som en dødsdisposisjon. Dette fordi disposisjonen ikke vil få noen realitet for giver mens han lever. Dødsdisposisjoner må opprettes i testaments form for å være gyldig. Hvis ikke fordeles arven etter arvelovens bestemmelser.
Realitet for giver
Det kan være vanskelig å trekke grensen for når en disposisjon anses å ha realitet for giver. I rettspraksis trekkes grensen etter en skjønnsmessig vurdering. Det sentrale for vurderingen er om gaven for giver innebar, eller var ment å innebære en realitet utover å sikre mottakeren etter giverens ønske. I vurderingen av om gaven har realitet for giver vil det også være av betydning om gaven har fått betydning for mottakeren.
Hvis man for eksempel gir bort bilen sin, må mottakeren fysisk overta den, bilen må helst omregistreres og mottakeren må betale forsikring og andre faste utgifter for at gaven skal anses for å ha fått realitet for giver. Hvis bilen blir stående hos giver og vedkommende bruker den selv, har ikke gaven fått realitet. Da inngår bilen i dødsboet som skal fordeles på arvingene.
