Muntlige avtaler er like bindende som skriftlige

Høyesterett har i dommen inntatt i Rt. 1998 s. 946 (s. 958) uttalt at muntlige avtaler er bindende med mindre annet følger av lov, avtale eller er forutsatt mellom partene.

Utgangspunktet i norsk rett: muntlige avtaler er bindende

Utgangspunktet og hovedregelen i norsk rett er at det ikke gjelder noe formkrav ved inngåelse av avtaler. Avtale kan følgelig anses inngått når det foreligger klare partsutsagn eller andre forhold som underbygger at partene har ment å binde seg til et avtaleforhold, eller den ene part har handlet slik at medkontrahenten har rimelig grunn til å tro at avtale er inngått.

Når kreves skriftlighet?

Eksempel på avtaler som krever skriftlighet er kausjonsavtaler, jf. finansavtaleloven §§ 46 og 61 og avtale om tomtefeste, jf. tomtefesteloven § 5.

En konkret vurdering

Høyesterett har i flere avgjørelser ut fra en konkret vurdering lagt til grunn at partene blir bundet når de er blitt enige om alle vesentlige punkter i en avtale, selv om ikke alle forhold er avklart, og selv om ikke undertegnet avtale foreligger.

Bevisproblemer

En svakhet ved muntlige avtaler er imidlertid at slike avtaler bevismessig står svakt. Blir det uenighet om det er inngått muntlig avtale, og eventuelt hva avtalen omfatter, ender partene gjerne opp i en situasjon hvor man står ord mot ord. I slike tilfeller er det viktig å ha bevis på at det er inngått en muntlig avtale. Vitner eller dokumentasjon på avtale kan i slike tilfeller være helt avgjørende. Det er derfor å anbefale nedtegnelse av avtaler skriftlig, eller inngåelse av avtaler på en måte som gjør avtalen etterviselig.