Kausjonist: En stor risiko! Hva er bankenes rådgivningsplikt?

En mann som snakket dårlig norsk hadde signert på et skjema hos DnB. Dette var et viktig skjema. Mannen signerte på at han være kausjonist for et krav. En kausjon innebærer at du selv må betale om den du kausjonerer for ikke betaler.

Hva er kausjonist ?

Mange vet ikke hva det egentlig vil si å kausjonere. Mange tror man bare skriver under som et vitne eller at det er et formelt krav. I denne saken var det stilt såkalt realkausjon, som betyr at du skriver under på et pantedokument. Du stiller altså pant i egen eiendom som sikkerhet for at en annen betaler sin gjeld til DnB. Det innebærer at banken ikke tar noen risiko når den låner ut penger, men at den som signerer tar hele risikoen. Dette gjør man ofte også helt uten å få betalt for det. Mange skjønner ikke hvor stor risiko man egentlig tar på denne måten.

DNB krevde tvangssalg av kausjonistens eiendom

Denne saken startet med at DnB krevde tvangssalg av en kausjonist sin eiendom for et krav på 830 000,- med pant i en eiendom i Oslo. Mannen protesterte og saken ble brakt inn for Oslo byfogdembete som er den instansen som overprøver tvangssalg. Mannen fikk medhold hos Oslo byfogdembete. DnB ga seg ikke og anket til Borgarting lagmannsrett. De tapte også i lagmannsretten.

Mannen hadde ikke forstått betydningen av kausjon

Lagmannsretten kom til at det var mest sannsynlig at mannen ikke hadde forstått at han skrev under på en kausjonsavtale og et pantedokument.

Hoveddebitor lurte mannen

Hoveddebitor har også senere erkjent at han lurte mannen til å skrive under på dokumentene.

Det er et par prinsipielle uttalelser i dommen fra lagmannsretten:

"Byfogdembetet fant – under henvisning til Rt-1995-245 – at A likevel må bære risikoen for å ha undertegnet dokumenter har ikke kjente innholdet i. Etter lagmannsrettens syn er det ikke uten videre gitt at personer som ikke forstår språket i dokumentet, og som undertegner i tillit til andres forklaring om innholdet, skal bedømmes på samme måte som de som forstår språket. Det er imidlertid unødvendig for lagmannsretten å ta endelig stilling til det. Lagmannsretten er nemlig enig med A i at anken må forkastes på annet grunnlag."

Videre gikk lagmannsretten inn på DnBs opplysnings og frarådningsplikt. Denne plikten bygger på den generelle lojalitetsplikten i kontraktsforhold, men det er også uttrykkelige bestemmelser i finansavtaleloven § 59 og 60.

Det heter videre i dommen:

"Det er ikke omstridt at DNB pliktet skriftlig å opplyse A i samsvar med reglene i § 59. Hensikten med bestemmelsen er – som det framgår av lovforarbeidene i Ot.prp.nr.41 (1998-1999) side 5, som byfogdembetet viser til – å opplyse forbrukeren om sentrale vilkår i avtalen, og gi kundene økt innsikt om hva en avtale vil innebære, før de binder seg."

Finner ikke sannsynlig at DNB har informert mannen godt nok

Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at DNB informerte A i samsvar med reglene i § 59. Standardteksten i kausjonsavtalen under overskriften « Realkausjonistens underskrift » kan ikke i seg selv anses å oppfylle informasjonsplikten, slik banken gjør gjeldende. Ut over opplysningen i standardteksten om at kausjonisten « tidligere [har] mottatt forhåndsopplysninger », er det ingen konkrete holdepunkter for at banken har forhåndsinformert slik den var forpliktet til.

Frarådingsplikten

Videre er det omstridt om DNB har overholdt frarådingsplikten etter § 60. Bestemmelsen lyder slik:

• (1) Dersom kredittgiveren frarår en forbruker å oppta kreditten, jf. § 47, skal kredittgiveren før kausjonsavtalen inngås eller kreditten utbetales underrette kausjonisten om dette skriftlig. Forsømmer kredittgiveren dette, kan kausjonistens ansvar nedsettes for så vidt lemping finnes rimelig. Det samme gjelder dersom kredittgiveren burde ha frarådet forbrukeren å oppta kreditten.

• (2) Dersom kredittgiver før kausjonsavtale inngås med en forbruker må anta at økonomisk evne eller andre forhold på kausjonistens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å stille kausjon, skal kredittgiver skriftlig underrette kausjonisten om dette. Underretningen skal så vidt mulig også gis muntlig. Dersom kausjonisten inngår kausjonsavtale på tross av frarådingen, skal han ved signatur bekrefte at han er kjent med at kredittgiveren skriftlig og muntlig har frarådet ham å stille kausjon. Første ledd annet punktum gjelder tilsvarende.

Burde ha blitt rådet til å ikke kausjonere

Bankens interne kredittvurdering av lånesaken viser at det ble innstilt på innvilgelse av lån « med frarådning til realkausjonist ». Basert på opplysningene om As daværende økonomi, er lagmannsretten enig i at A burde ha blitt rådet til ikke å kausjonere, jf også byfogdembetets nærmere begrunnelse, som lagmannsretten slutter seg til. Banken kan imidlertid ikke dokumentere at fraråding ble gitt, men anfører at det er sannsynlig at det ble gjort, ettersom det er rutine at slike interne innstillinger følges opp.

Frarådet ikke

Lagmannsretten anser det ikke sannsynliggjort at banken frarådet A å kausjonere for lånet i henhold til bestemmelsens andre ledd. Det er grunn til å tro at banken hadde kunnet dokumentere det, hvis det var gitt skriftlig informasjon etter første punktum. Etter andre punktum skal underretningen også så vidt mulig gis muntlig. Det er ingen holdepunkter for at banken forsøkte å kontakte A med sikte på å oppfylle denne plikten.

Lagmannsretten skriver at det er DnB’s ansvar for å kunne dokumentere at banken har frarådet kausjonisten fra å kausjonere. Banken skal også dokumentere at banken har forsøkt å kontakte kausjonisten samt at denne dokumentasjonens skal kunne fremlegges på et senere tidspunkt. Lagmannsretten skriver også at DnB er forpliktet til å fraråde muntlig og at det ikke et tilstrekkelig å sende et standardformular med fraråding.

DNB tapte saken

DnB tapte saken og kausjonisten slapp å betale noe som helst etter kausjon. DnB måtte i tillegg betale sakens omkostninger.