Bindingstid i arbeidsforhold

Mange arbeidsgivere bruker mye tid og penger på opplæring av nye ansatte. Når da vedkommende etter kort tid sier opp fører det til tap for arbeidsgiver. Mange arbeidsgivere ønsker å sikre seg mot et slikt tap ved å inngå avtale om bindingstid.

Bindingstid vanlig ved utdannelse med lønn

Bindingstid er ganske vanlig i ansettelsesforhold der du får en utdannelse med lønn som f.eks. i forsvaret. Under plikttjeneste får du vanlig lønn. For eksempel er krigsskolen 4 år og deretter har du 4 års plikttjeneste etterpå.

Et annet eksempel er forskrift om aspirant i kriminalomsorgen § 31 der du har plikt til å gjøre tjeneste i et år etter fullført etatsutdanning. Etter statens persjonalhåndbok heter det at plikttjenesten normalt skal være dobbelt så lang som permisjonstiden. Hvis kontrakten brytes må man tilbakebetale utdanningsutgiftene.

Sak om bindingstid i Høyesterett

Høyesterett hadde i 2006 en sak om bindingstid til behandling.
Mekleren begynte i 1992 i firmaet Sem & Johansen Eiendomsmekling, først som visningsassistent og deretter som eiendomsmekler. Han fikk kun provisjonslønn. Satsen var 20% på egne oppdrag og senere 30%.

I oktober 1999 og januar 2000 ble det inngått to nye kontrakter der formålet var at megleren skulle kjøpe seg inn som aksjonær. Han skulle kjøpe 9,9% i hvert av selskapene for en rimelig pris. Megleren sto i 1998-2000 for nesten 50% av selskapenes inntekter og var dermed en nøkkelperson. Megleren mente at han dermed skulle ha mer i avlønning sett i forhold til hva han bidro med. Eventuelt ville han starte egen virksomhet. Etter å ha forhandlet endel, inngikk de en ny avtale i desember 2001 der megleren fikk kjøpe ytterligere 10,1 % av aksjene i hvert av selskapene til en gunstig pris. I avtalene ble det i pkt 6 tatt inn en klausul om bindingstid i selskapet. Klausulen lød:

"6.     Poppe forplikter seg til å forbli ansatt i selskapet og i adv. Camilla Sem Eiendom AS og arbeide etter beste evne på full tid minst frem til 01.11.2005. Poppe vil innenfor dette tidsrom ikke diskutere ytterligere aksjekjøp, bonus e.l." 

I juni 2002 ba megleren om et møte fordi han hadde fått tilbud fra postbanken eiendomsmekling om å overta Aktiv eiendomsmekling i Frognerveien. Den 17. juni skrev megleren et brev der han sa at han ville takke ja til tilbudet. Han ba om aksept fra Sem og Johansen uten at slik aksept ble gitt. Han skrev deretter at han la til grunn at det gjaldt en oppsigelsestid på 1 måned etter arbeidsmiljøloven.

Stevning om kontraktsbrudd

Det var ingen uenighet om at brevet av 17. juni var å anse som en oppsigelse. Det var deretter litt frem og tilbake før selskapene tok ut stevning mot megleren om kontraktsbrudd i oktober 2002. Megleren gikk videre til motsøksmål og vant i Oslo tingrett. Selskapene anket til Borgating lagmannsrett og vant her. Lagmannsretten kom til at avtalen var bindende og at Poppe hadde bundet seg til å jobbe der i 4 år. Poppe ble dømt til å betale 1 million kroner i erstatning for kontraktsbruddet pluss saksokostninger med 775 000,-. Det ble således ganske dyrt for megleren å bryte kontrakten. Megleren anket deretter til Høyesterett. Høyesterett ville bare behandle spørsmålet om bindingstid.

Høyesterett kom til at lagmannsrettens avgjørelse var riktig og at megleren hadde brutt kontrakten. Avtalen påla megleren å jobbe i minst 4 år i selskapene som ansatt.

Høyesteretts uttalelser om bindingstid

Høyesterett kom deretter inn på spørsmålet om arbeidsmiljøloven satte noen grenser for hvor lenge en ansatt kunne forplikte seg til å jobbe i et selskap. Høyesterett sa at bestemmelsen om oppsigelsesfrister ikke var til hinder for bindingsklausuler. Høyesterett mente at lovens system synes å forutsette at arbeidstager ikke skal kunne holdes i lang tid mot sin vilje. Samtidig nevnte Høyesterett eksempler på situasjoner der det var gode grunner for å binde en ansatt til å jobbe i et selskap. Høyesterett uttalte:

"Arbeidsmiljøloven kan generelt ikke antas å være til hinder for slike bindingsklausuler, og den vanlige oppfatningen synes å være at slike avtaler på visse vilkår og i et visst omfang må aksepteres."

Høyesterett mente at slike avtaler om bindingstid måtte være gjensidige. Man kan ikke bare binde arbeidstakeren til å være ansatt der uten at arbeidsgiveren samtidig var forpliktet til å beholde vedkommende der i samme periode. Begge parter må således være bundet av en slik bindingsklausul. 

Høyesterett vurderte videre om avtaleloven § 36 kunne føre til et annet resultat, nemlig hvis det skulle virke urimelig ovenfor arbeidstaker. Høyesterett sa klart ifra her at varigheten av bindingen var av stor betydning. Høyesterett kom til at fire års bindingstid var lang tid, men likevel innenfor det som kan aksepteres.