Foreldretvist om foreldreansvar og samvær

Nylig var en foreldretvist oppe i Borgarting lagmannsrett. Partene var enige om at barnet skulle bo hos mor. De var imidlertid uenige om hvem som skulle ha foreldreansvaret, samt omfanget av samværene.

Forholdet mellom mor og far

Da samlivet tok slutt ble partene enige om at barnet skulle ha fast bosted hos mor, far skulle ha samvær og de skulle ha delt foreldreansvar. Kort tid etter samlivsbruddet sendte imidlertid mor bekymringsmelding til barneverntjenesten. Bekymringsmeldingen handlet om fars oppførsel. Etter dette ble forholdet mellom foreldrene vanskelige, og faren så barnet lite. 

Mor flyttet til utlandet

Et år etter samlivsbruddet flyttet barnet og moren til utlandet. Moren hadde ikke innhentet samtykke fra far til flytting, og faren visste derfor ikke at datteren hans hadde flyttet til et annet land. Som følge av dette anmeldte far mor for barnebortføring. Senere tok han også ut stevning for Oslo tingrett og krevde samvær fastsatt etter rettens skjønn.

Oslo tingrett konkluderte med at mor skulle ha foreldreansvaret alene, mens far hadde rett til samvær med beskyttet tilsyn i 16 timer per år. Far mente imidlertid at dommen var feil i resultat og begrunnelse, og anket derfor saken til lagmannsretten.

Utgangspunktet er felles foreldreansvar

Etter barneloven er utgangspunktet felles foreldreansvar når samlivet opphører. Skal en forelder tilkjennes foreldreansvaret alene må det foreligge særlige grunner som tilsier at en slik løsning vil være det beste for barnet.

I vurderingen av om det forelå særlige grunner la lagmannsretten vekt på at far hadde hatt en vedvarende negativ holdning til mor. Videre la retten vekt på at foreldrene har hatt liten kontakt og samarbeidet dårlig over lang tid. Retten la også vekt på at fars atferd tydet på at han ikke hadde tilstrekkelig vilje eller evne til å samarbeide om barnet. Dette gjør at et nødvendig samarbeid om foreldreansvar er vanskelig. Lagmannsretten konkluderte derfor med at det forelå særlige grunner for å frata far foreldreansvaret. Mor fikk dermed ansvaret alene.

Samvær med far

Utgangspunktet etter barneloven er at barnet har rett til samvær med begge foreldrene. Avgjørelse om samvær skal først og fremst rette seg etter hva som er best for barnet. Partene er enige om at far skal ha samvær. Det er imidlertid uenighet om omfanget av samværene, herunder om de skal finne sted i Norge, og i hvilken utstrekning de skal gjennomføres med beskyttet eller støttet tilsyn.

I denne saken viste retten til at far til tider var aggressiv og snakket nedlatende om mor. Videre la retten vekt på at barnet ikke ønsket samvær mer enn fire ganger i året, og at barnet syns det var best at noen andre var til stede under samværene. Etter en samlet vurdering kom lagmannsretten til det samme resultatet som tingretten, at far og datter skulle ha samvær med beskyttet tilsyn i 16 timer per år. Samværene skulle gjennomføres i landet barnet bor.

Kan en norsk domstol pålegge samvær med tilsyn for barn som bor i utlandet?

Etter barneloven § 43 a kan retten gi pålegg om beskyttet eller støttet tilsyn. Pålegget skal fastsette de nødvendige vilkårene for samværet, herunder detaljer om tid og sted, samt hvem som skal føre tilsyn. Lagmannsretten uttalte at det er vanskelig å oppfylle disse kravene til spesifikasjon i saker der samvær skal gjennomføres i utlandet. Hvis samsvar ikke kan pålegges med tilsyn for barn som bor i utlandet, vil det imidlertid ikke bli noe samvær. Dette vil være i strid med barnets beste og retten til familieliv. Lagmannsretten mente derfor at det var grunn til å tolke spesifikasjonskravene innskrenkende. Retten kunne dermed pålegge samvær med tilsyn for barnet selv om det bodde i utlandet.