Lagmannsretten tok nylig stilling til en sak som handlet om eiendomsretten til et naust. Spørsmålet som lagmannsretten tok stilling til var naustet var gitt som gave eller hadde blitt hevdet.
Det omtvistede naustet hadde tilhørt bnr. 8. Person A ønsket å kjøpe naustet av bnr. 114, som var en eiendom som hadde blitt utskilt fra bnr. 8. Dette motsa person B seg, han mente at han allerede var eier av naustet gjennom at han hadde fått det i gave av tidligere eier. Person B mente at han i 1974/75 hadde fått naustet i gave av de tidligere eierne, som var tre brødre. I 1981 skrev de tre brødrene under på et skjøte som sammen med bnr. 8 omfatter “det naust tilhørende eiendommen som ligger på naboeiendommen bnr. 3”. Person B hadde nøkkel og andre involverte hadde oppfattet B som hovedbruker av naustet. A kan først få gjennomført kjøpet av naustet, dersom det viser seg at B ikke er eier av naustet.
Lagmannsretten bemerket at vanligvis den som utsteder et skjøte vil være mer aktsom enn vanlig og sørge for at formuleringen blir riktig. Skjøtet hadde, med samme formuleringer, blitt videreført i to generasjoner innad i familien, uten korrigere av opplysningen om naustet. Skjøtet som sa at naustet ikke var gitt som gave, men tilhørte bnr. 8 hadde vært brukt over 30 år. I bevisvurderingen er det motstrid mellom vitneforklaringene og de skriftelige bevisene i saken. Lagmannsretten legger til grunn at de skiftelige nedtegnelser som ble foretatt i 1981 og senere bør tillegges større vekt enn de muntlige forklaringene. Grunnet denne begrunnelsen valgte lagmannsretten å vektlegge de tre brødrenes skjøte om at naustet tilhører bnr. 8.
Lagmannsretten går så videre til en vurdering på om B har kunnet erverve eiendomsretten til naustet gjennom å ha hevdet.
Hevdet eiendomsrett til naustet
For å kunne hevde eiendomsrett gjennom hevd, må en ha brukt naustet som sin egen, i aktsom god tro i 20 år sammenhengende. Person B må ha brukt naustet slik en eier ellers ville gjort; både i eksklusivitet og kontinuitet. Som utgangspunkt skal det lite til av bruk fra den opprinnelige eieren for å avbryte hevderen sin eksklusive bruk. Den påståtte hevderen må dermed ikke bare ha den mest dominerende bruken, men en absolutt eksklusiv bruk. Han kan tillate andre å låne/bruke eiendommen, sånn som en normal eier, uten at dette går på bekostning av å kunne hevde.
Å ha aktsom god tro betyr at en må ha trodd at sin egen bruk var berettiget. Kravet om aktsom god tro skal presumeres. Det betyr at utgangspunktet er at en som påstår at han hevder starter i god tro. Det må finnes konkrete holdepunkter for å kunne si at noen ikke er i god tro. Kravet om god tro må være oppfylt gjennom hele hevdstiden. Dersom en alminnelig fornuftig person burde ha forstått at det var noe galt, er ikke vilkåret om god tro oppfylt.
Hevdstiden for hevd er på 20 år for synlig bruk. Bruken må ha vært sammenhengende.
Den konkrete vurderingen
Person B trodde han hadde fått naustet i gave. Både hans egen forklaring og etterfølgende opptreden av han selv og eieren av bnr. 8 viser at han oppfatter seg selv som eier av naustet. Det foreligger ikke noe dokumentasjon for at det på noe tidspunkt har vært protester mot bruken og oppfatningen om at B er eier av naustet. Lagmannsretten mener også at B ikke hadde noe særlig oppfordring til å foreta grundigere undersøkelser på eierforholdet til naustet. Bruken av naustet har vært synlig for samtlige, og eieren av bnr. 8 har vært kjent med at B hadde båt og utstyr i naustet, brukte det og holdt naustet låst.
Lagmannsrettens beslutning ble at B hadde ervervet eiendomsrett gjennom hevd.
