Tvisten gjaldt en tilleggsfaktura og uenighet om antall medgåtte timer.
Bakgrunnen for uenigheten
Kvinnen hadde inngått avtale med et byggmesterfirma om utførelse av diverse snekkerarbeid i klients nyinnkjøpte leilighet. Den opprinnelige avtalen omfattet riving av to vegger, oppbygging av en ny vegg, bygging av et “walk in”-garderobeskap, samt sliping av to gulv. Det ble avtalt fastpris for arbeidet på 33 500,- inkl. mva.
Det ble etterhvert avtalt diverse tilleggsarbeider av til dels omfattende art. Det ble også foretatt justeringer og avtalt enkelte tilleggsarbeider underveis i arbeidsperioden, basert på forholdene på stedet. Arbeidet ble avsluttet etter én måneds arbeid. Kvinnen fikk først en faktura på 36 000,-, og denne ble betalt i sin helhet. Hun mottok deretter en tilleggsfaktura pålydende 100 000,-. Av denne fakturaen betalte klient 67 000,-. Hun mente av flere årsaker at det var urimelig at hun skulle betale de resterende 33 000,-.
Rettens vurdering
Kontrakter mellom forbrukere og profesjonelle håndverkere reguleres av håndverkertjenesteloven. Denne loven kan aldri fravikes til skade for forbrukeren, jf. lovens § 3. Spørsmålet for Tønsberg tingrett var først og fremst hva som var avtalt av tilleggsarbeider utover den opprinnelige avtalen, samt om fremgangsmåten for avtale om tilleggsarbeider var fulgt, jf. hvtjl. § 9, jf. § 7. Videre ble spørsmålet om prisen for tilleggsarbeidene ble utmålt i samsvar med lovens krav til dette.
Retten konstaterte først at det var inngått en avtale om tilleggsarbeider, og at snekkeren hadde oppfylt sin plikt til å fraråde klient om at arbeidet ville bli vesentlig dyrere enn den opprinnelige avtalen. Det ble utferdiget en skriftlig avtale om tilleggsarbeidene, slik at det også var på det rene at fremgangsmåten for avtale om tilleggsarbeider var fulgt, og at prisingen av tilleggsarbeidene var forsvarlig i henhold til håndverkertjenesteloven.
Snekkerens timelister
Det som imidlertid var problematisk, var hvordan snekkeren hadde ført timelister. Den opprinnelige kontrakts-summen var på 33 500,-, mens den totale prisen for snekkerarbeidet kom på 147 000,- altså over 100 000,- dyrere enn den opprinnelige avtalen, og det var brukt til sammen 147 timer på tilleggsarbeider. Tingretten la vekt på at det ikke var bevist at snekkeren hadde utført alt av tilleggsarbeidet han hadde krevd betaling for. Retten konkluderte derfor med at klient bare var forpliktet til å betale tilleggsfaktura for tilleggsarbeidet som retten fant bevist at snekkeren hadde utført.
Ikke dokumentert
For andre deler av arbeidet fant ikke retten det bevist at arbeidet faktisk var utført. Det ble ikke ført dokumentasjon for at snekkeren hadde utført arbeid av den art han hadde fakturert for. Snekkeren hadde kun ført timeliste for total arbeidstid per dag for de aktuelle dagene, og ingen dokumentasjon for hva som var utført. Retten uttalte på denne bakgrunn: