Omsorgsovertakelse etter barnevernloven

Omsorgsovertakelse innebærer at en sterk begrensning i foreldreansvaret; barnet flyttes ut av hjemmet og plassert i fosterhjem eller institusjon. Foreldrene blir dermed fratatt retten til å utøve den daglige omsorgen for barnet. Et vedtak om å flytte et barn ut av hjemmet må sies å være det mest inngripende tiltak tenkelig, både for barnet det gjelder og for foreldrene. Et slikt vedtak må derfor være strengt nødvendig.

Barnevernloven § 4-12 regulerer de nærmere vilkårene for å overta omsorgen for et barn. Et vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes:

• dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling,
• dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring,
• dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, eller
• dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet

Felles for vilkårene for omsorgsovertakelse i bokstav a til d er at de er strenge.

For å fatte et vedtak omsorgsovertakelse etter bokstav a kreves at det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen barnet får. Alvorlige mangler ved omsorgen innebærer at det må dreie seg om en klart uholdbar situasjon. Omsorgen barnet får fra sine foreldre må være under et minimum av hva som kan aksepteres. Det er således ikke ethvert avvik fra det man kan kalle vanlige normer og situasjoner som gjør det berettiget å treffe vedtak om omsorgsovertakelse.

Bokstav b gir hjemmel for omsorgsovertakelse når dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring. Omsorgsovertakelse etter denne bestemmelse forutsetter en svikt i foreldrefunksjonen; det vil si at foreldrene ut fra hva det i alminnelighet kan ventes av foreldre, ikke gjør sitt for at barnet får den nødvendige hjelp.

Barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav c tar sikte på omsorgsovertakelse i de tilfellene hvor barnet blir utsatt for mishandling eller andre grove overgrep i hjemmet. I tilfeller hvor barn blir mishandlet hjemme vil normalt også vilkårene i bokstav a være oppfylt. På grunn av alvorligheten ved mishandling har barn har man imidlertid valgt en egen bestemmelse som nevner situasjonen.

Etter bokstav d kan det fattes vedtak om omsorgsovertakelse dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. Bestemmelsen retter seg mot en fremtidig situasjon og kravene til bevis er forsterket, jf. formuleringen ”overveiende sannsynlig”.

Vedtak om omsorgsovertakelse kan i alle tilfelle bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjonen barnet befinner seg i. Dette omtales gjerne som nødvendighetskriteriet. Kriteriet må videre sees i sammenheng med spørsmålet om hjelpetiltak. Er det slik at hjelpetiltak kan avhjelpe situasjonen barnet befinner seg i? Barnevernloven § 4-12 annet ledd annet punktum sier eksplisitt at vedtak om omsorgsovertakelse ikke kan treffes dersom hjelpetiltak kan skape tilfredsstillende forhold for barnet. I praksis betyr dette at dersom en situasjon som i utgangspunktet dekkes av barnevernloven § 4-12 kan avhjelpes med hjelpetiltak, må barneverntjenesten iverksette slike hjelpetiltak. Det er aldri adgang til å iverksette mer inngripende tiltak enn nødvendig. Dette er det såkalte mildeste inngreps prinsipp.

I tillegg til de kriteriene jeg allerede har nevnt skal omsorgsovertakelse være det beste for barnet i den aktuelle situasjonen. Man må foreta en helhetsvurdering, veie de ulike alternativene mot hverandre og velge det alternativet som vil være best for barnet. Her må det tas i betraktning at det alltid vil være en påkjenning for et barn å bli flyttet fra sine foreldre – uansett alder. Dette er en viktig del av helhetsvurderingen.