Arv med særkullsbarn

Advokat Arne Heiestad

Det er i dagens samfunn mer og mer vanlig at ektefellene eller samboerne har barn fra tidligere forhold. I tillegg har de gjerne et eller flere sammen. I disse tilfellene vil det oppstå en rekke spørsmål i forhold til arveoppgjøret.

Hovedregelen i arveloven er at barn arver sine foreldre. Særkullsbarn vil derfor kun arve sine foreldre og ikke den nye samboer eller ektefelle. Felles barn vil derimot arve begge foreldrene.

I en familie (samboende) med særkullsbarn på hver side samt et felles barn vil arven til avdøde fordeles slik at felles barn og særkullsbarn til avdøde arver en halv del hver av avdødes eiendeler. Dersom avdøde var gift vil de arve 3/8 hver, hvis en forutsetter at avdødes ektefelle skal ha sin arv. Gjenlevendes særkullsbarn vil ikke arve noen ting fra avdøde.

Testament – lovens frie tredjedel

Dersom en skal forandre utgangspunktet i loven må det opprettes testament. Hvordan dette gjøres har vi kort omhandlet i tidligere utgave av Norsk Familieøkonomi. I et testament kan foreldrene avtale at den fri tredjedelen skal tilfalle felles barn slik at denne skal tilgodesees med en større del en avdødes særkullsbarn. Det er imidlertid vanskelig å begrense særkullsbarns arverett ytterligere.

Dersom et slikt testament opprettes vil felles barn få den frie tredjedelen ekstra til fordeling.

Det er derfor å anbefale å opprette et slik testament dersom en vil sikre felles barn på bekostning av særkullsbarn. Som regel vil det være å anbefale å opprette et såkalt gjensidig testament.

Det er selvfølgelig også mulighet til å til gode se sitt særkullsbarn på bekostning av felles barn.

Uskifte for gjenlevende ektefelle

De største problemene oppstår oftest når arvelater er gift ved dødsfallet og den etterlatte vil sitte i uskifte. Les mer om uskifte her (ekstern lenke).

Retten til å sitte i uskifte følger av arveloven, det er imidlertid slik at det kreves at vedkommende får samtykke av særkullsbarna til avdøde. Dersom disse ikke samtykker kan det foretas et delvis skifte slik at særkullsbarna kan få sin andel og deretter sitter en i uskifte med resten.

Dette er en situasjon som kan tenkes der særkullsbarnet er voksen, mens fellesbarnet er mindreårig og bor sammen med gjenlevende ektefelle.

Fordelen med å gi samtykke vil oftest være at en får del i den økning i den totale formuesmassen som skjer i boet helt frem til lengstlevendes dødsfall.

Når en skal vurdere om samtykke skal gis bør samtykke i at gjenlevende skal få sitte i uskifte må følgende vurderes:

  • Gjenlevende vil få råde over boet som en eier, det vil si at boet kan forbrukes og selges. Det finnes imidlertid grenser for hva som kan gjøres også i disse tilfellene, men det vil da være arvingen som eventuelt må reise sak om at boet er vesentlig forringet.
  • Gjenlevende vil også kunne råde over sin andel av boet i testament, dette vil normalt ikke forringe særkullsbarnets rettigheter. Det må derfor vurderes nøye om det er hensiktsmessig å la vedkommende sitte i uskifte eller om oppgjøret helt eller delvis skal foretas med engang.
  • Dersom en gir samtykke til uskifte vil avdødes særkullsbarn i stor grad risikere at arven vil kunne bli borte, ved at det forbrukes. En kan f.eks tenke seg at gjenlevende gifter seg på nytt. I så fall skal boet skiftes. Dersom vedkommende etablerer samboerskap vil imidlertid ikke denne bestemmelse slå inn og arven vil kunne forringes.

Når arven en gang i fremtiden skal skiftes kan dette skje enten etter krav fra en særskilt livsarving som var umyndig når samtykket blir gitt eller ved gjenlevendes dødsfall. I førstnevnte tilfelle vil arven beregnes etter lovens vanlige regler, mens det i det siste vil skje ved at hver av arvegruppene/slekt får en halvpart av boet uansett hvem som brakte dette inn.

Denne artikkelen er skrevet av advokat Arne Heiestadi advokat.no. Ta gjerne direkte kontakt på e-post heiestad@advokat.no eller på telefon 924 84 700. Du kan også kontakte advokat.no direkte på telefon 22 82 84 40.