Foreldelsesreglene i voldsoffererstatningsordningen

Det har vist seg at endel voldsofre har fått avslag på sin søknad om voldoffererstatning på grunn av foreldelse selv om de egentlig skulle fått den innvilget. Reglene om foreldelse er kompliserte og det ser ut som voldsofferkontoret og voldsoffererstatningsnemnda har vært strengere enn det Høyesterett aksepterer.

Lovverket
Voldsoffererstatning tilkjennes etter flere forskjellige regelverk (se faktaboks). Det er hendelsestidspunktet som er avgjørende for hvilket regelverk det tilkjennes voldsoffererstatning etter.

Voldsoffererstatningsloven § 3 (2)

Søknaden må være fremsatt for Kontoret for voldsoffererstatning før erstatningskravet mot skadevolderen er foreldet etter reglene i foreldelsesloven. Det er likevel tilstrekkelig at søknaden fremsettes før skadevolderens eventuelle straffansvar er foreldet etter reglene i straffeloven eller før skadelidte fyller 21 år.

Man må forholde seg til tre frister, herunder den strafferettslige foreldelse, den sivilrettslige foreldelse, og skadelidtes alder, dersom denne er under 21 år. Dersom en av disse fristene ikke er gått ut, vil ikke kravet på voldsoffererstatning være foreldet. Den sivilrettslige foreldelsen er gjenstand for flere vanskelige vurderinger. Reglene om sivilrettslig foreldelse fremgår av foreldelsesloven.

Foreldelsesloven § 9
Krav på skadeserstatning eller oppreisning foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.

Det sentrale i denne bestemmelsen er å finne ut når foreldelsesfristen på tre år begynner å løpe. Som det fremgår av denne bestemmelsen forutsetter fristens utgangspunkt at skadelidte har kunnskap om skaden og den ansvarlige. Først når skadelidte har, eller burde hatt denne kunnskapen, vil foreldelsesfristen begynne å løpe.

Kunnskap om skaden og om den ansvarlige?
Høyesterett har fastslått at dersom man skal ha den nødvendige kunnskap om skaden, må man ha kunnskap om selve skaden, det økonomiske tapet, og årsakssammenhengen mellom tapet og skaden. Det sier seg selv at dette innebærer en rekke vanskelige vurderinger. Mine undersøkelser av praksis fra Erstatningsnemnda viser at spesialisterklæring tillegges stor vekt i disse tilfellene. Dersom spesialisterklæringen ikke sier noe om hvorvidt skadelidte hadde kunnskap om skaden ved tidligere psykiatrisk behandling, kan det synes som om Erstatningsnemnda kommer til at man i mange saker hadde denne kunnskapen. Dette kan slå urimelig ut for de som ikke er klar over hvor stor vekt spesialisterklæringen faktisk har. Spesialisterklæringen bør derfor si noe om når skadelidte faktisk fikk kunnskap om skadene og årsakssammenhengen mellom skadene og den skadevoldende hendelsen.

I tillegg er det slik at skadelidte må ha kunnskap om den ansvarlige før foreldelsesfristen begynner å løpe. Dette innebærer at skadelidte må ha kunnskap om den ansvarlige og om et eventuelt erstatningsansvar.

Skadelidtes undersøkelses- og aktivitetsplikt
Treårsfristen begynner å løpe fra det tidspunkt skadelidte «burde» skaffet seg den nødvendige kunnskap, jf. foreldelsesloven § 9 nr. 1. I dette ligger en undersøkelsesplikt for skadelidte. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig at skadelidte ikke hadde den nødvendige kunnskap om skaden og den ansvarlige. Skadelidte må heller ikke kunne bebreides for at vedkommende manglet denne kunnskapen. Praksis fra Høyesterett viser at de er lite tilbøyelige til å avvise personskadeerstatningskrav med den begrunnelse at skadelidte hadde en plikt til å undersøke skadene nærmere. Det kan synes som om følger Erstatningsnemnda opp dette i varierende grad.