Barnefordelingssak – Full seier i lagmannsretten

Nylig var en barnefordelingssak oppe i Eidsivating lagmannsrett. Saken handlet om fast bosted og samvær etter barneloven. Ved bistand fra en av våre dyktige advokater vant far fullt ut i lagmannsretten.

Saken bakgrunn

Etter samlivsbruddet bodde begge barna hos mor og far hadde begrenset samvær uten overnatting. Etter et rettsforlik i 2018 fikk far samvær fra torsdag til mandag annenhver uke. Moren hevdet imidlertid at barna ikke ønsket samvær med far, og holdt deretter barna hjemme fra samvær. Dette førte til at faren tok saken til retten med krav om daglig omsorg for barna. I en midlertidig avgjørelse ble faren tildelt vanlig samvær med sønnen og samvær med “støttet tilsyn” med datteren.

I 2020 kom tingretten til at barna skulle bo fast hos far, og at det nå var mor som måtte finne seg i “støttet tilsyn”. Moren var svært misfornøyd med dette, og tok dermed saken på nytt til retten i 2022 med krav om at barna skulle bo fast hos henne. Tingretten kom til at barna skulle bo fast hos far og at mor skulle ha vanlig samvær. Mor var uenig i dommen og anket derfor saken til Eidsivating lagmannsrett.

Rettslige utgangspunkter

Hensynet til barnets beste er overordnet når man skal ta stilling til spørsmålet om fast bosted og samvær jf. barnevernloven § 48. Det skal foretas en konkret vurdering av alle relevante omstendigheter. Det er ikke tale om en vanlig bevisvurdering, men om en bred, fremtidsrettet vurdering av de alternativene som foreligger. Siktemålet er å finne det alternativet som best trygger barnets oppvekst og utvikling.

Barnets mening

Datteren hadde på domstidspunktet fylt 12 år, og hennes mening skulle derfor tillegges stor vekt. Datteren hadde over tid gitt klart uttrykk for at hun ville bo hos mor. Hun hadde også gitt uttrykk for at far er slem, og at hun skulle ønske at han var død. Det var imidlertid ingen indikasjoner på mangler ved fars emosjonelle omsorg, eller for at det på noen måte er fare for at barna vil lide fysisk eller psykisk overlast hos far. Datterens sterke uttalelser i negativ retning syntes således ubegrunnede, og det var derfor grunn til å stille spørsmålstegn ved om disse uttalelsene kunne være et resultat av påvirkning fra mor.

Faren oppdaget en betydelig mengde meldingsutveksling mellom moren og datteren, og undersøkte derfor hva som lå lagret i telefonens skyløsning. Etter å ha sett meldingene mellom moren og datteren ble det klart at moren i stor grad hadde påvirket datterens negative syn på faren. Moren hadde blant annet gitt datteren en liste over ting hun skulle si om faren, samt oppfordret henne til å gå til helsesøsteren på skolen for å uttrykke sin misnøye med han. På grunn av dette kunne ikke jentas uttalelser anses som hennes reelle mening. Det samme var tilfelle med sønnens uttalelser. Barnas uttalelser kunne derfor ikke tillegges nevneverdig vekt.

Fast bosted

Etter lagmannsrettens syn heftet det tvil ved mors emosjonelle omsorgsevne. Dette som følge av at mor hadde påvirket barna til å tenke og snakke negativt om sin far. Kommunikasjonen mellom mor og datter ble ansett som svært bekymringsfull. Morens atferd hadde også bidratt til å skape fiendtlighet mellom foreldrene og følelsesmessig usikkerhet hos barna. Denne situasjonen kunne potensielt føre til psykiske avvik og alvorlige problemer på lengre sikt. Lagmannsretten mente at moren ikke hadde evne til å forstå konsekvensene av sine handlinger, noe som indikerte en mangel på omsorgsevne. Dette talte således for at barna skulle ha fast bosted hos far.

Lagmannsretten mente at morens påvirkning vil fortsette på samme måte og med samme styrke så lenge barna bor hos far. Dette kunne isolert tale for fast bosted hos mor. Ved flytting til mor mente imidlertid lagmannsretten at det var mest sannsynlig at samværet med far vil opphøre og at barna vil miste kontakte med far. Det er far som med størst sannsynlighet er den som vil sørge for mest mulig samlet foreldrekontakt. Etter en samlet vurdering konkluderte derfor lagmannsretten med at det ville være til barnas beste å ha fast bosted hos far.

Samvær

Det fremgår av barneloven § 42 at barn har rett til samvær med begge foreldre. Det følger videre av barneloven § 43 første ledd tredje punktum at retten kan nekte samvær hvis samvær ikke er til beste for barnet.

Lagmannsretten uttalte at det på den ene siden er et klart behov for at barna sikres mest mulig ro, i den forstand at de påvirkes minst mulig fra mor. På den andre siden er det klart at barna vil savne sin mor og at de har behov for å være sammen med henne. For lagmannsretten ble det utslagsgivende at barnas savn etter mor vil bli så sterkt, og at det mest sannsynlig vil oppleves så urettferdig og uforklarlig med et begrenset samvær, at det må antas å være mer til skade enn til nytte for barna. Lagmannsretten fant etter dette at det samlet sett er til barnas beste at mor har samvær annenhver helg fra fredag ettermiddag til mandag morgen.

Far vant fullt ut i lagmannsretten

Ved bistand fra en av våre dyktige advokater vant far fullt ut i lagmannsretten. Lagmannsretten konkluderte også med at faren skulle tilkjennes sakskostnader med 280 000 kr.