Mor tapte fast bosted i tingretten og lagmannsretten – vant frem med endringssøksmål
Etter samlivsbruddet var mor og far uenige om hvor barnet skulle bo. Både tingretten og lagmannsretten kom frem til at barnet skulle ha fast bosted hos far. Mor var imidlertid ikke enig i avgjørelsen, og anla derfor endringssøksmål med påstand om at barnet skulle bo hos henne. Ved bistand fra en av våre dyktige advokater vant mor frem.
Bakgrunnen for saken
Partene traff hverandre i slutten av 2014, og flyttet sammen rett før deres felles barn ble født. Samboerforholdet gikk imidlertid dårlig, og partene flyttet fra hverandre omtrent tre måneder etter fødselen. Mor flyttet ut, og bosatte seg i nærheten av fars bopel. Barnet hadde fast bosted hos mor etter samlivsbruddet, og samvær med far. Fire år etter samlivsbruddet bestemte mor seg for å flytte lengre unna. Far tok da ut stevning i saken, med krav om at barnet skulle bo hos han. Far vant frem med fast bosted i både tingretten og lagmannsretten. Mor var ikke enig i lagmannsrettens avgjørelse, og mente at det forelå særlige grunner for å endre dommen jf. barneloven § 63 (2). Hun anla derfor endringssøksmål med påstand om at barnet skulle ha fast bosted hos henne.
Hvor skal barnet ha fast bosted?
Det kommer frem av barneloven § 36 (2) at når foreldrene ikke blir enige om hvor barnet skal bo, skal retten som hovedregel bestemme at barnet skal bo fast hos en av dem. Avgjørelsen skal rette seg mot hva som er best for barnet. Siktemålet for vurderingen er å finne det alternativet som best trygger barnets oppvekst og utvikling. De avgjørende momentene i vurderingen er barnets tilknytning, barnets mening, foreldrenes emosjonelle omsorgsevne, hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, hensynet til best mulig foreldresamarbeid, og risikoen ved et eventuelt miljøskifte.
Mor anla endringssøksmål
Mor var ikke enig i lagmannsrettens avgjørelse, og anla derfor endringssøksmål med påstand om at barnet skulle ha fast bosted hos henne. Det fremgår av barneloven § 63 (2) at en dom kan endres når det foreligger “særlige grunner”. Det kan for eksempel foreligge “særlige grunner” dersom de faktiske forholdene har endret seg etter domsavgjørelsen. Et sentral moment i vurderingen er barnets mening.
Rettens vurdering
Lagmannsretten la til grunn at begge foreldrene var gode omsorgspersoner, og at barnet ikke hadde noen særskilte omsorgsbehov. Videre la retten vekt på at barnet hadde en noe nærmere følelsesmessig tilknytning til mor, enn til far. Retten la også vekt på at far ved flere anledninger ikke hadde lagt til rette for kontakt mellom barnet og moren. Hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt talte derfor for at barnet skulle bo hos mor.
Videre ble det lagt vekt på barnets mening. Dette var ikke blitt gjort tidligere, grunnet barnets lave alder. Barnet ønsket å “bo hos mamma, og være på besøk hos pappa”. Barnet uttrykte også at hun opplevde at mor forstod henne bedre enn pappa. Som følge av at barnet var konsekvent i sine uttalelser, samt hadde hatt et ønske om å bo hos mor i lengre tid, ble dette et avgjørende moment i rettens vurdering.
Mor vant fast bosted
Etter en samlet vurdering konkluderte retten med at det er til barnets beste å endre fast bosted til mor. Det forelå derfor “særlige grunner” for å endre avgjørelsen fra lagmannsretten. Ved hjelp fra oss vant dermed mor frem med at barnet skulle ha fast bosted hos henne.
