Mor ville ha foreldreansvar alene – far fikk delt foreldreansvar

Osloadvokatene bisto far i en samværssak for Oslo tingrett. Mor ville ha foreldreansvaret alene, men far ville ha delt foreldreansvar.

Midlertidig samværsavtale

Barnets mor var fra Australia og ble sammen med en mann i 2005. I 2009 fikk de et barn sammen. De bodde sammen i ca 3 år før far flyttet ut av huset. Mor ble boende i den tidligere felles boligen. De oppsøkte advokat og laget en midlertidig samværsavtale mellom barnet og far.

Mor ville ha full omsorg og begrenset samvær for far

Omtrent et halvt år senere tok mor likevel ut en stevning om at hun skulle ha omsorgen og at far skulle bare ha samvær etter rettens skjønn. Far kontaktet da Osloadvokatene etter at han ble saksøkt. Retten oppnevnte en sakkyndig psykolog som skulle skrive en rapport. Far hadde akseptert at mor skulle ha omsorgen og det var bare spørsmål om hvor mye samvær barnet skulle ha med sin far. Mor mente i retten at far ikke burde ha del i foreldreansvaret, mens Osloadvokatene på vegne av far krevde at han skulle ha det. Mor argumenterte med at konflikten foreldrene i mellom tilsa at hun måtte ha det alene. Dette var Osloadvokatene uenig i.

Mor mente videre at fars samvær skulle reduseres fordi den oppnevnte psykologen hadde konkludert med det i sin rapport. Mor mente at fars psykiske helse tilsa redusert samvær. Heller ikke dette var Osloadvokatene enig i. Osloadvokatene mente at det måtte foreligge særlige grunner for at mor skulle få foreldreansvaret alene. Osloadvokatene mente videre at konfliktnivået ikke var noen slik særlig grunn.

Diagnose PTSD

Det er riktig at far har diagnosen PTSD, men det er ikke riktig at denne diagnosen tilsier et redusert samvær, hevdet Osloadvokatene. Fars psykiater hadde heller ikke ment at dette burde få noen betydning for samværet eller delt foreldreansvar.

Retten uttalte deretter:

"Foreldreansvaret omfatter etter barneloven § 30 rett og plikt til å treffe avgjørelser for barnet om personlige forhold, blant annet vergemål, avgjørelser om medisinsk behandling og samtykke til medisinske inngrep, valg av type skole, samtykke til adopsjon, navnevalg, samtykke til inngåelse av ekteskap, innmelding i trossamfunn, utstedelse av pass og flytting utenlands, jf. Ot.prp.nr.56 (1996-1997) på side 56.

Felles foreldreansvar innebærer at beføyelsene ligger til foreldrene i fellesskap. Ansvaret avgrenses etter barneloven § 35b mot større avgjørelser om dagliglivet, som den av foreldrene som barnet bor fast hos treffer, og avgjørelser som følger med det å være sammen med barnet.”

Særlige grunner for å frata foreldreansvar

I rettspraksis er det lagt til grunn at det skal særlige grunner til å frata en forelder del i foreldreansvaret, og avgjørelsen må treffes ved en konkret vurdering hvor det enkelte barns interesser og behov står i fokus, jf. Rt 2003 side 35 avsnitt 33 og Rt 2011 side I5l2 avsnitt 32. Slike særlige grunner kan etter rettspraksis blant annet være at konfliktnivået mellom foreldrene er så vidt høyt at dette får betydning for bostedsforeldrens omsorgsevne, jf. ovennevnte rettsavgjørelser. Det er nettopp konfliktnivået som står sentralt ved vurderingen av nærværende sak. (…)

Spørsmålet er om disse kommunikasjonsproblemene gir “særlig grunn” til å tilkjenne mor foreldreansvaret alene. Retten er her i tvil. Tvilen knytter seg til at terskelen er høy for å frata den ene del i foreldreansvaret; ikke en hver kommunikasjonsutfordring innebærer at det er til barnets beste å frata den ene forelderen ansvaret.

Velfungerende barn

For det første er barnet her et velfungerende barn. Riktignok er hun, så liten som hun er, er sårbar for konflikt mellom foreldrene. Det innebærer at hun nok er vár for stemningen mellom foreldrene og den mer subtile kommunikasjonen. Det trekker i retning av at mor skal ha foreldreansvaret alene. På den annen side er det ikke tale om slike omsorgsutfordringer som i de to nevnte sakene.

For det andre er få forhold under foreldreansvaret som partene er uenige om. De synes ikke å være ideologiske eller religiøse uenigheter, selv om mor har gitt uttrykk for større religiøs tilknytning enn far. Det synes heller ikke å være uenighet om barnehage eller helsemessige forhold. Utfordringen har knyttet seg til pass, men far har uttalt at han ikke vil motsette seg pass fremtiden. Det er heller ikke holdepunkter for at konflikten har gått ut over mors omsorgsevne. Det er også av betydning at foreldrene, uansett om mor har foreldreansvaret alene, må kommunisere om forhold knyttet til samværet. Retten kom frem til at det ikke forelå “særlige grunner” for at mor skulle ha foreldreansvaret alene. Konklusjonen i denne saken ble delt foreldreansvar.

Uforenlig kommunikasjonsstruktur i en sak

Terskelen er belyst i rettspraksis. Rt 2003 side 35 gjaldt en autistisk jente på ni år, som stilte “ekstreme krav til omsorgspersonen”. Hun hadde en “dypt forankret frykt for faren” og hadde ikke samvær med ham. Konflikten mellom foreldrene ble beskrevet som en “uforenlig kommunikasjonsstruktur”, der det var “en avgrunn mellom partene som etter hvert er blitt uoverstigelig”. Førstvoterende la til grunn at utøvelsen av foreldreansvaret, når far ikke hadde samvær, ville forutsette omfattende informasjonstilgang til faren og kontakt mellom foreldrene i den forbindelse, der det var betydelig risiko for kraftige og uforutsigbare reaksjoner hos barnet. Mor fikk derfor foreldreansvaret alene.

Partenes samarbeidsvanskeligheter i en annen sak

I Rt 2011 side 1572 kom Høyesterett til at mor skulle ha foreldreansvaret alene pga. “partenes vansker med å samarbeide og barnas sårbare omsorgssituasjon”. Retten sluttet seg til den sakkyndiges vurdering:

“På grunn av foreldrenes vansker med å samarbeide, deres historie med skuffelser, mistenksomhet, at far anser seg utsatt for en konspirasjon, mors belastning med arbeid, omsorg og ADHD, mener undertegnede at delt foreldreansvar på dette tidspunktet vil utgjøre en ytterligere risiko i forhold til barnas omsorgssituasjon”.