Foreldretvist – fast bosted hos far

Etter samlivsbruddet var mor og far uenige om hvor barna skulle bo. Både tingretten og lagmannsretten kom frem til at barna skulle ha fast bosted hos far. Mor var imidlertid uenig i avgjørelsene, og anla endringssøksmål med påstand om at barna skulle bo hos henne. Ved bistand fra oss vant far frem med at barna skulle ha fast bosted hos han.

Foreldretvist

I tiden etter samlivsbruddet var partene uenige om hvor barna skulle bo. Far tok dermed ut søksmål med krav om fastsettelse av samvær og delt foreldreansvar. Partene inngikk rettsforlik, og det ble bestemt at partene skulle ha delt foreldreansvar. Datteren ønsket imidlertid ikke å være hos far, noe som førte til et begrenset samvær mellom dem. Faren tok dermed ut søksmål med krav om at barna skulle ha fast bosted hos han.

Både tingretten og lagmannsretten konkluderte med at datteren og sønnen skulle bytte omsorgshovedbase og ha fast bosted hos far. Mor var imidlertid ikke fornøyd med avgjørelsene, og anla endringssøksmål med krav om at barna skulle ha fast bosted hos henne.

Vurderingen av fast bosted

Både avgjørelsen av spørsmålet om fast bosted, jf. barneloven § 36, og fastsettelsen av samvær, jf. barneloven § 43, skal ta utgangspunkt i hva som etter rettens mening vil være den beste løsningen for barnet jf. barneloven § 48. Hva som er til det beste for barnet beror på en konkret vurdering. Momenter som det er relevant å legge vekt på er foreldrene og barnas personlige egenskaper, barnets egne ønsker, barnets tilknytning til den enkelte foreldre, hvem som best kan innrette sitt liv i relasjon til barnet, risikoen ved miljøskifte, og hensynet til at barnet skal ha best mulig kontakt med begge foreldrene.

Hvor skal barna bo?

Retten la til grunn at begge foreldrene var gode omsorgspersoner og at begge ville det beste for barna. Barna ga imidlertid uttrykk for at de ønsket å ha sitt faste bosted hos mor. Datteren var svært tydelig i sine uttalelser, mens sønnens uttalelser var noe mer nyansert. Det avgjørende spørsmålet for retten var derfor hva som var årsaken til at barna ønsket å bo hos mor, samt om det ville påvirke hvem av foreldrene som var best egnet til å opprettholde den samlede foreldrekontakt.

Rettens vurdering

Selv om datteren ga uttrykk for at hun ønsket å bo hos mor, var det klart at hennes forhold til far hadde blitt bedre etter at barna flyttet til han. Retten mente at datterens ønske om om bo hos mor var reelt, men at hennes uttalelser om at det var dårlig å bo hos far var preget av emosjonelle følelser for mor. Datteren ga i liten grad eksempler på hva som var dårlig med å bo hos far, noe som talte for at hennes uttalelser ikke gjenspeilte deres forhold.

Sønnen ga også uttrykk for at han ønsket å bo hos mor. Uttalelsene bar imidlertid preg av å være påvirket av søsterens meninger. Dersom søsterens uttalelser skulle være bestemmende for hvor barna skulle bo, ville hennes uttalelser bli bestemmende for brorens bosituasjon. Retten mente at dette ville være en uheldig situasjon, noe som talte i mot å legge for mye vekt på datterens uttalelser.

Videre la retten vekt på at mors adferd tydet på at hun var vanskelig å samarbeide med. Datteren hadde også gitt uttrykk for at dersom hun flyttet til mor, ønsket hun ikke lenger kontakt med sin far. Hensynet til best mulig foreldrekontakt, talte dermed for at barna skulle ha fast bosted hos far. Videre ville fast bosted hos mor føre til enda en endring i bosituasjonen, noe som ville være uheldig for barna. Retten konkluderte derfor med at barna skulle ha fast bosted hos far.

Fast bosted hos far

Etter en samlet vurdering konkluderte retten med at barna skulle ha fast bosted hos far. Ved bistand fra oss vant dermed far frem for tredje gang med at barna skulle bo hos han.