Advokaten forklarer: Hva er arvepakt?

Arvelater kan binde seg til å ikke opprette, endre eller tilbakekalle et testament. Et slikt løfte vil være ugjenkallelig dersom det er gyldig. Et slik ugjenkallelig løfte kan senke konfliktsnivået i et arveoppgjør og sikre forutsigbarhet for både arvelater og arvinger.

Utgangspunktet er at en arvelater fritt kan opprette, endre og tilbakekalle et testament. Arvelater kan derimot ha et ønske om å binde seg til et testament som er gjort eller binde seg til at arven skal fordeles etter loven. Et slikt løfte om å binde seg, kalles arvepakt.

Arvelovens § 49 gir testator mulighet til å binde seg til ikke «å gjøre, endre eller tilbakekalle» et testament. Bestemmelsen åpner for to ulike typer arvepakter. Den første typen arvepakt er at arvelateren kan bindes til ikke å endre eller tilbakekalle et testament som er skrevet, og på denne måten sikre sine testamentsarvinger. Den andre typen arvepakt er at arvelater kan bindes til ikke å opprette testament, slik at livsarvingene er sikret at arven fordeles etter arvelovens bestemmelser.

En arvepakt inngås mellom arvelater og en arvelater forplikter seg overfor, en adressat. I motsetning til testament, som er en ensidig disposisjon uten motpart, er arvepakt en avtale mellom arvelater og en adressat. Det settes ingen begrensning til hvem som kan være adressat i en arvepakt. Det kan være en livsarving, testamentsarving eller en tredjepart som arvelater ønsker forplikter seg overfor. Arvepakten trenger ikke være inngått med en part som har rett på arv.

Hvorfor inngå arvepakt?

Det kan være mange grunner til å inngå en arvepakt. Arvelater kan ha et ønske om å vise sine livsarvinger at deres arv uansett skal deles etter loven. Eller arvelater kan ønske å binde seg til en fordeling av bestemte eiendeler blant sine livsarvinger, og på slik måte skape ro og trygghet rundt et arveoppgjør.

Arvepakt kan også være relevant i et samlivsbrudd/skilsmisse hvor den ene ektefellen frasier seg enkelte rettigheter, mot at partenes barn sikres verdier eller bestemte eiendeler ved den andre ektefellens død.

Formkrav til arvepakt

Formkravene til arvepakten er de samme som for testament. Kort oppsummert så kreves det at arvepakten er inngått skriftlig og i nærvær av to vitner, og både vitnene og testator er over 18 år. Siden arvepakt er en avtale mellom testator og en adressat kreves det også at denne avtalen er kommet adressaten til kunnskap før testator er bundet av arvepakten, jf avtalelovens § 7. Du kan lese mer om formkravene for testament her.

Arvepakten kan være et selvstendig dokument, eller det kan stå skrevet i et testament at det ikke skal kunne kalles tilbake. I tilfeller hvor arvepakten er gitt i testament har Høyesterett uttalt at det ikke er noe krav til at det skal stå skrevet eksplisitt at testamentet ikke kan kalles tilbake, det kan også tolkes av dokumentet. I en slik tolkning må man se på ordene i testamentet, men også legge vekt på omstendigheter som ikke er nedfelt i testamentet.

Innfortolket ugjenkallelighet i testament

I HR-2018-2424-A ble to ektefellers felles testamente funnet å være en ugjenkallelig disposisjon etter en tolkning av forholdene. Høyesterett så spesielt på hvilket formål ektefellene hadde hatt med sitt felles testament, hvilke ord som var brukt og at de grundig hadde avtalt hva som skulle skje med deres eiendommer etter lengstlevende død. Den gjenlevende ektefellen hadde derfor ikke mulighet til å endre det testamentet som var inngått mens begge ektefellene var i live.

Bortfall av arvepakt

Siden arvepakten er en avtale mellom testator og en adressat kan en arvepakt settes til side eller endres i tilfeller hvor «det ville virke urimelig (…) å gjøre den gjeldene», jf avtalelovens § 36. Dette er en streng sikkerhetsventil som arvelater kan vise til i tilfeller hvor han ønsker å gjøre endringer i sitt testamente, tiltros for arvepakten, på grunn av endrede forhold som vil gjøre det urimelig at han ikke kan endre sitt testament. Siden arvelater kan vise til avtalelovens § 36, vil også arvingene kunne påberope seg denne urimeligheten etter arvelaters død.