Gave på dødsleie: Hvilken betydning får det for arven?
Utgangspunktet etter norsk rett er at man har fri råderett over formuen sin mens man lever. Dersom gave er gitt på dødsleie kan den imidlertid være i strid med arvelovens regler. Etter arveloven skilles det mellom livs- og dødsdisposisjoner.
Livsdisposisjoner
En livsdisposisjon er en disposisjon som har realitet for giver mens han lever. En slik disposisjon trenger ikke testaments form og må ikke ta hensyn til reglene om pliktdelsarv. Foreldre kan dermed i realiteten gi bort hele sin formue til ett av barna mens de lever.
Dersom disposisjonen ikke får realitet for giver før han eller hennes død, er den å anse som en dødsdisposisjon.
Dødsdisposisjon
En dødsdisposisjon er en disposisjon som først får realitet for giver etter han eller hennes død. Dette vil typisk være arv etter testament. Gaver som er gitt mens giver befinner seg på dødsleie vil også ofte bli ansett som en dødsdisposisjon. Dette fordi disposisjonen ikke vil få noen realitet for giver mens han lever.
Dersom disposisjonen anses som en dødsdisposisjon må den gis i testaments form for å være gyldig. Det vil si at den må være skriflig, samt at to vitner må bevitne underskriften. Videre må disposisjon ta hensyn til livsarvingenes pliktdelsarv og ektefellens arverett.
Når har gaven realitet for giver?
Det kan være vanskelig å trekke grensen for når en disposisjon anses å ha realitet for giver. I rettspraksis trekkes grensen etter en konkret skjønnsmessig vurdering. Det sentrale spørsmålet er om gaven for giver innebar, eller var ment å innebære en realitet utover å sikre mottageren etter giverens død.
I vurderingen av om gaven har realitet for giver vil det også være av betydning om gaven har realitet for mottaker. I vurderingen av om gaven har realitet for mottaker skal det legges vekt på om overføringen er gjennomført i mottakerens likning og oppgitt til myndighetene, og om mottaker betaler vedlikeholdsutgifter, avgifter mv. Overføring av fast eiendom må være tinglyst for at disposisjonen skal bli ansett for å ha realitet.
Selv om en gave ikke en gjennomført før giverens død kan den i enkelte tilfeller aksepteres som en livsdisposisjon. Dette er tilfelle dersom gaven var ment å ha realitet før giverens død. Mottakeren må sannsynliggjøre at det var meningen at gaven skulle oppfylles mens giveren var i livet. Motivet/formålet med gaven vil være et sentralt moment.
Hvis det har gått lang tid fra gavetidspunktet til dødsfallet, uten at gaven har hatt realitet for giver eller mottaker, vil det tale for at gaven aldri var ment å skulle oppfylles mens giveren var i live.
Når giver ikke vet at han snart skal dø
Hvis gaven blir gitt mens giver er på dødsleie, vil den automatisk bli ansett for å være en dødsdisposisjon. Om giver er på dødsleie, avhenger av om han vet at han snart skal dø. Dersom giver ikke vet at han skal dø, vil han ikke bli ansett for å være på dødsleie, selv om han i virkeligheten er døende.
Når giver vet at han snart skal dø
Dersom giver vet at han snart skal død, vil spørsmålet om det foreligger en dødsdisposisjon avhenge av hvor tett opp til dødsfallet gaven ble gitt. For at man kan sies å ligge på dødsleie, må døden være rimelig nært forestående i tid. Selv ved en terminal sykdom som kan vare lenge, er det grenser for hvor lenge man kan sies å ligge på dødsleie. I juridisk teori er det antatt at man ikke kan ligge på dødsleie i lenger enn seks måneder. Det betyr at gave med realitet som er gitt tidligere enn seks måneder før giverens død, normalt er å anse som en livsdisposisjon.
