Stoler du på barnevernet?

Barnevernet overtok omsorgen for datteren da det var bekymring for hvordan mors fungering ville påvirke datteren utvikling. Mor hadde nylig gått gjennom et samlivsbrudd med far og dette hadde påvirket mor sterkt.
Mor var uenig med fylkesnemndas avgjørelse, og med bistand fra Osloadvokatene ble det tatt ut stevning for tingretten med krav om at fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse skulle oppheves.
Osloadvokatene krevde at det skulle oppnevnes en sakkyndig psykologspesialist for å belyse mors nåværende situasjon. I sin utredning hadde psykologspesialisten konkludert med at mor burde få omsorgen for datteren tilbake, og at barneverntjenesten burde tilby mor hjelpetiltak i form av avlastning og veiledning. Retten la vekt på at mor hadde vært psykisk stabil over en lang periode, og at hun var ute av den livskrisen som tidligere hadde påvirket hennes psykiske helse og omsorgsevne.
Tingretten var derfor enige med Osloadvokatene i at vilkårene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12 ikke lengre var oppfylt, og at det beste for datteren ville være å bo sammen med sin mor. Tingretten opphevet derfor fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse, og moren fikk tilbakeført omsorgen for datteren.

Fylkesnemnda hadde fattet vedtak om omsorgsovertakelse av datteren på tre år og bestemte at datteren skulle bo hos besteforeldrene. Mor tok da kontakt med Osloadvokatene som krevde at mor og datter skulle få mye samvær sammen.
Osloadvokatene bistod mor i saken, og var tilstede sammen med moren da saken ble behandlet hos Fylkesnemnda. På vegne av mor gjorde Osloadvokatene gjeldende at mors manglende fungering og omsorgssvikt skyldtes den personlige krisen hun hadde gått igjennom da hun hadde oppdaget fars utroskap.
Før bruddet med far hadde moren gitt datteren god omsorg. I etterkant av bruddet hadde mor også handlet forsvarlig og fått hjelp til skjerme datteren i perioder hun følte seg dårlig. Moren mente at hun nå hadde kommet seg ut av krisen og at hennes fungering og omsorgsevne nå var langt bedre.
Fylkesnemnda var videre enig med Osloadvokatene i at det ville være positivt for jentas identitet og videre utvikling dersom det ble gjennomført mye samvær med mor. Selv om datteren var liten, hadde hun gitt uttrykk for at hun hadde glede av samværene, og at hun savnet foreldrene. Vedlikehold av kontakten i form av samvær ville også være nødvendig dersom omsorgen for datteren på et senere tidspunkt skulle tilbakeføres til mor. Ettersom mye samvær med mor ville være det beste for barnet, besluttet fylkesnemnda overnattingssamvær to ganger i måneden, og ett ettermiddagssamvær per uke.

Barnevernet hadde mottatt flere bekymringsmeldinger fra skole og barnehage begrunnet i foreldrenes anstrengte forhold til alkohol. Disse henvendelsene dreide seg i stor grad om at foreldrene var observert offentlig beruset og at de så ut til å slite med sinnemestring, struktur og kontroll. Barnevernet mente derfor at det var nødvendig å frata omsorgen på dette grunnlag.
Foreldrene tok kontakt med Osloadvokatene for bistand i saken. Det var ikke omstridt for nemnda at familiens forhistorie viste en hjemmesituasjon som over lang tid og periodevis var uholdbar. Utgangspunktet for vurderingen måtte imidlertid tas i situasjonen slik den fremsto i dag. Det var et faktum at familiens hjemmesituasjon hadde blitt positivt endret de siste to årene. Foreldrene hadde blant annet gått i flere samtalemøter og viste samarbeidsvilje når det ble iverksatt tiltak.
Nemnda var enig med Osloadvokatene og la til grunn at foreldrenes alkoholmisbruk ikke lenger kunne anses som et avgjørende og aktuelt problem. Begge hadde vist både evne og vilje til å motta hjelp og rusbehandling. De hadde dokumentert god ruskontroll over lange perioder, flere ganger. Selv om de hadde sprukket et par ganger hadde de over periodene med avhold fått erfare at de kunne fungere normalt og leve et normalt liv.
Fylkesnemnda mente barneverntjenesten hadde fokusert for mye på foreldrenes vansker og forhistorie. Med dette hadde de vist for liten tro på foreldrenes vilje og muligheter til bedring. Barnevernet hadde blant annet ikke vektlagt at foreldrene hadde hatt et langvarig og stabilt samliv. Eller at samlivet mellom dem og barna nokså gjennomgående var vurdert som nært og tilfredsstillende. I tillegg hadde mor og far fremstått som åpne og ærlige om egne svakheter og vist tillit til barneverntjenesten og hjelpeapparatet for øvrig.
Fylkesnemnda tok derfor ikke begjæringen om omsorgsovertakelse til følge.

Barneverntjenesten åpnet undersøkelsessak og anmeldte stefaren etter kort tid til politiet. Noen uker senere hadde barneverntjenesten en ny samtale med barna. I samtalen sa barna at volden fra stefar hadde opphørt. Det samme sa de i ny samtale en måned senere. Verken fastlegen, helsestasjonen eller tannklinikk rapporterte om forhold som er egnet til å underbygge bekymringen om voldsbruk i hjemmet. En måned senere ble undersøkelsessaken avsluttet.
Med unntak for en telefonsamtale, var det ingen kontakt mellom barneverntjenesten og mor frem til senvinteren 2018, da barna var på tilrettelagt avhør. I disse avhørene fremkom det opplysninger som medførte at de ble akuttplassert i beredskapshjem. Det ble ikke skrevet noen referater fra de tilrettelagte avhørene. Av akuttvedtakene fremkom det at barna hadde opplyst om at de hadde blitt utsatt for gjentatt vold fra stefar og mor. Mor tok etter dette kontakt med Osloadvokatene og søkte bistand for å få barna tilbake.
Det ble innledningsvis slått fast at det forelå en del usikkerhet knyttet til barnas uttalelser og hjemmesituasjonen. Nemnda presiserte at ingen av barna hadde forklart at moren hadde slått dem. Det at moren på et tidspunkt hadde holdt det ene barnet hardt i armen og at barnet måtte sitte på rommet sitt, ble ikke ansett som vold som ga grunnlag for akuttplassering. Videre hadde nemnda merket seg at barna mente at stefaren var slem på grunnlag av forhold som klart lå innenfor det en omsorgsperson måtte kunne gjøre i oppdragerøyemed.
Moren, ved hjelp fra Osloadvokatene, fikk etter dette medhold i sin klage. Barnevernet fikk sitt akuttvedtak opphevet.

Fylkesnemnda fattet et vedtak om pålegg av gjennomføring av besøkshjem for to gutter. Særlig den ene tenåringen hadde gjentatte ganger gitt uttrykk for at han ikke ønsket hjelpetiltaket overfor barnevernet. Osloadvokatene mente det heftet feil ved vedtaket at guttens mening ikke hadde blitt hørt. Saken ble brakt inn for retten.
Den ene gutten hadde den siste tiden tilbrakt tid i et miljø hvor det blant annet ble brukt cannabis. Politiet ble involvert og sendte en bekymringsmelding til barnevernet. På dette tidspunktet hadde gutten hatt en negativ utvikling på skolen. Moren hadde derfor strammet inn rammene rundt gutten for å få han på rett kjøl samt forhindre at han tilbrakte tid i miljøet på fritiden. I politiets bekymringsmelding ble det gitt uttrykk for at gutten muligens kunne ha det for strengt hjemme.
Osloadvokatene representerte gutten som tidligere hadde vært i befatning med cannabis. Det ble vist til at saken var dårlig opplyst og at faktum var uklart. På nemndas vedtakstidspunkt var gutten i et godt miljø, han gjorde det godt på skolen og han hadde avgitt negative urinprøver i et år. Osloadvokatene var uenig med barnevernet og nemnda, og viste til at det ikke forelå noen grunn til bekymring for gutten. Det ble videre vist til at guttens ønsker ikke hadde blitt lyttet til. Han ønsket klart ikke opphold i et besøkshjem og dette måtte vektlegges.
Tingretten var enig med Osloadvokatene i at guttens ønsker ikke hadde blitt hørt. Fylkesnemndas vedtak der barnevernet fikk medhold måtte dermed oppheves og begge guttene slapp besøkshjem.

Mor hadde den daglige omsorgen for barnet i barneskolealder etter at foreldrene gikk fra hverandre. Samlivsbruddet gikk hardt inn på foreldrene, far slet med narkotikamisbruk og mor hadde et høyt inntak av alkohol. Barnevernet mottok bekymringsmelding fra skolen på mors alkoholbruk, og mor erkjente overfor barnevernet at hun hadde drukket mer enn hun burde, som følge av samlivsbruddet. Mor og barnevernet avtalte at barnet frivillig skulle plasseres hos et familiemedlem mens hun fikk tid til å hente seg inn igjen.
Det ble fattet vedtak om plassering av mor og barn på et heldøgnssenter for foreldre og barn, såkalt familiesenter. Oppholdet på familiesenteret var belastende for familien og senteret rapporterte om at mor ikke nyttiggjorde seg tiltaket. Barneverntjenesten vurderte det slik at barnet ikke lenger kunne bo sammen med mor og fremsatte krav om omsorgsovertakelse. Osloadvokatene tok på seg saken på vegne av moren.
Osloadvokatene fikk til slutt medhold i sitt krav om at barnevernets vedtak ikke skulle tas til følge. Det ble særlig lagt vekt på at barnet gjentatte ganger og over tid hadde gitt uttrykk for et sterkt ønske om å bo med moren. Ettersom barnet var svært moden for alderen, fant nemnda det riktig å legge vekt på hennes mening.
Nemnda var dermed enstemmige i sin beslutning om at det ikke ble ansett nødvendig at barnevernet overtok omsorgen for barnet. Det var til barnets beste at hun fortsatte å bo hos familiemedlemmet frem til morens situasjon hadde bedret seg, og at hun deretter skulle flytte hjem til moren sin. Dette under forutsetning av at moren aktivt søkte hjelp for sine psykiske problemer og at hun var åpen for hjelp og veiledning fra barnevernet.